Bare mas på Balkan

Utvilsomt er «Svart katt, hvit katt» et imponerende regiarbeid. Hvert eneste bilde er så proppfullt av detaljer at ens øyne blir større og større. Inntil de begynner å rulle rundt i topplokket.

Komedien, signert den tidligere Cannes-vinner Emir Kusturica, er hva man kaller burlesk, inneholdende et eksentrisk og omfattende persongalleri - småskurker, svindlere, sigøynere i rus, unge og eldre elskende, for ikke å snakke om et utall gjess, ymse maskinelle innretninger og filmtittelens to katter. De siste de eneste med en slags ro over seg. «Svart katt, hvit katt» er et usannsynlig mas. Knapt en scene uten totalt virvar.

Hvilket kan være helligbrøde å antyde om noe som sammenliknes med Fellinis verker. Det går om bestefedre, fedre og sønners forviklinger, penger og arrangerte ekteskap - uten å redegjøre nærmere for et intrikat og uendelig langvarig hendelsesforløp. Koreografert til fingerspissene, men for denne seer et anstrengende angrep på sansene.

Hadde Elvis sittet i salen, ville han vel skutt mot lerretet.