VÅSETE: Haruki Murakamis «IQ84» er nokså våsete, likevel klarer han å gjøre det til stor litteratur, skriver Cathrine Krøger.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
VÅSETE: Haruki Murakamis «IQ84» er nokså våsete, likevel klarer han å gjøre det til stor litteratur, skriver Cathrine Krøger. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Bare Murakami kan lage stor litteratur av dette våset

Ingen kan bable så suverent som han.

ANMELDELSE: Bare så det er sagt. Jeg kjenner ikke til noen forfattere som skriver så (tilsynelatende) lett og ubesværet som Murakami.
 
Han kan suverent bare bable i vei om hvilket sludder som helst, og likevel lage stor litteratur av det.
 

Derfor kan han også tillate seg et verk som «IQ84». Det er den største boksuksessen i japansk historie, og har medvirket til at han er en het kandidat til Nobelprisen. Nå foreligger bok 3 i trilogien, som er slags pastisj over George Orwells «1984».    

Banal kjærlighetshistorie
I bunn og grunn er dette 1200 siders verket bare en ganske så banal kjærlighetshistorie.

I bok 1 og 2 — som henholdsvis dekker april—juni og juli-september i året 1984 —  har vi kapittelvis fulgt Aomame og Tengo. De hadde begge en stusslig oppvekst og gikk på samme barneskole. Da de var ti år holdt de hverandre i hånden. Siden har de ikke sett hverandre, men håndtrykket sitter igjen hos dem begge tjue år senere, og gjør at de aldri har funnet annen kjærlighet enn den helt kroppslige.  

Tengo er en tildels genial matematiker og halvgod forfatter, som har fått i oppdrag å være ghostwriter på den science fiction-aktige romanen «Luftpuppe». Forfatteren er en ung vakker syttenåring som har rømt fra en farlig sekt. Mens Aomame er kampsportekspert og leiemorder. På slutten av bok 2 drepte hun lederen for sekten, i en for øvrig fantastisk sekvens.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nokså våsete
I bok 3 har hun sekten etter seg. De har leid inn etterforskeren Ushikawa, trilogiens mest sjarmerende i all sin grimmhet: Han er så stygg å se til at han aldri har fått seg en vanlig jobb, men er dømt til å operere i underverdenen. Ushikawa er mannen uten egenskaper. Det vil si — han har èn egenskap -  han gir seg aldri.  

Det er disse tre som vekselsvis forteller historien i denne boka, alle i tredjeperson. Aomame må holde seg skjult, men leter etter Tengo som leter etter Aomame. De tre befinner seg i et parallelt univers; 1Q84, eller «Kattebyen» som Tengo kaller den. Universet har to måner, og er styrt av noen skumle små mennesker; effektive bittesmå demoner som spaserer ut av munnen på døde, og spinner luftpupper rundt dem.  

Grenseløs tematikk
Nokså våsete, spør du meg. Bedre blir det ikke av at Murakami også sleiver innom metalitterære teorier som at 1Q84 egentlig er et romanverk - en fiksjon. Kanskje til og med den vi leser. Legg så til hans dels grenseløse tematikk. Ti år gamle jenter som skal ha blitt brutalt voldtatt, tortur, kidnapping, mord. I tillegg en nokså fjollete science-fiction-aktig teori om mothers and daughters og jomfrufødsler og metafysiske samleier.  

Hva er det med Murakami som gjør at dette ikke bare blir pinlig og halvperverst?  

Som den litterære popstjernen han må sies å være, ligger det ikke i hva han gjør, men måten han gjør det på. Murakamis virkelige styrke ligger i komikken han hele tiden klarer å frembringe — ikke nødvendigvis i den surrealistiske uforutsigbare handlingen — men i portrettene han liksom bare sleiver innom. Han er ikke ironisk, heller ikke «hylende morsom». Snarere har han en hverdagslig tone, sødmefyllt og lett. Det er avslappende å lese, uten at det blir overfladisk av den grunn.

Et alvor
Og så er det hele tiden et alvor der, noe uangripelig midt i det trivielle, en eksistensiell tragikomikk som bare ligger der i språket og stilen hans.  

Bare Murakami kan lage stor litteratur av dette våset

Som når han beskriver Tengos døende far. En smålig, gjerrig og firkanta mann, som har lagt hele sitt liv og stolthet i jobben; å kreve inn tv-lisenser. Hans siste ønske er å bli begravet i den stusslige uniformen. Sønnen sitter ved den komatøse farens seng dag etter dag — for øvrig en far som kanskje ikke er hans far — og leser høyt fra verker av de store døde.     

Her er Murakami forresten også suveren. De mange litterære og musikalske referansene, som hos andre forfattere bare ville blitt namedropping, kommer hos han lett henslengt, naturlig.

God oversettelse
Ja, hele verket er på sin måte et potpourri — eller kanskje en parodi - over verdenslitteraturen, og Murakami selv har blitt sammenliknet med både Kafka og Chandler.

Påfallende nok mye vestlig litteratur, men da med det forbehold at jeg sikkert mister de mange innebygde japanske referansene. Blant annet skal Q-en i tittelen visstnok ha symbolverdi.   

Oversettere er alltid viktige, men nettopp fordi så mye ligger i stilen, er Murakami helt avhengig av gode oversettere. Med Ika Kaminka har han vært umåtelig heldig. Hun bruker dels gammelmodige vendinger, som kler den komiske tristessen.    

Forunderlig oppslukende
Murakami gir oss aldri det vi forventer. Spesielt ikke når han avslutter en bok. I de mindre voluminøse - men nok mer litterært formfullendte - verkene, er det som han bare stopper opp å skrive, midt inni noe, liksom. Trilogien derimot, kan på en måte sies å ha en altfor lettvint avslutning. Det er som om han ikke riktig har visst hvordan han skal komme i land og bare griper den enkleste løsningen.  

Jeg for min del liker å tenke at Murakami vet hva han gjør, litterært selvsikker som han er. Også i dette forunderlig oppslukende verket, som på en måte bare en latterlig romantisk kjærlighetsfortelling.