Bare én Beckham

FOR ANDRE SOMMEREN

på rad har Manchester United prøvd å overbevise amerikanerne om at de bør kjøpe fotballdrakta deres, men innsatsen på USA-turneen var laber, og amerikanerne er fremdeles ikke frelst. Det er penger å tjene på andre siden av Atlanteren, men noe synes å mangle i Manchester Uniteds brygg.

Kan dette noe være en viss ung engelskmann som det ble snakket mye om over hele USA i fjor sommer? Ville Manchester United ha klart seg bedre denne gangen dersom de ikke hadde sendt David Beckham, sannsynligvis deres viktigste eiendel, til den spanske fotballgiganten Real Madrid for et år siden?

Kanskje. Eller kanskje ikke. Året har tross alt ikke vært rosenrødt for Beckham. Rapporter fra debutsesongen hans i Madrid har fylt mye spalteplass i Storbritannia. Dersom trendanalytikerne virkelig ønsker å finne ut hvordan et ikon takler en periode med ekstremt stress, bør de legge veien til England de neste månedene.

HUSK: BECKHAM VAR

den første av sitt slag i Storbritannia. Denne over gjennomsnittet gode fotballspilleren fra provinsielle Essex, han med den tynne stemmen, tok over etter Diana, prinsessen av Wales. Da hun døde, ble Beckham det emosjonelle bassenget engelskmennene kunne hoppe ut i. Riktig tid, riktig sted. Beckham, som Diana før ham, tok seg svært godt ut og sa svært lite - perfekte for et sultent publikum som vil ha et menneskelig objekt som kan leve ut deres kollektive fantasier. Og Beckham, med et sosialt spillerom som er langt større enn det de kongelige kan stille opp med, ble større enn til og med Diana.

2. juli 2003, da han ble fløyet fra Manchester til Spania til offisiell presentasjon som Real Madrids nye midtbanespiller, var det verdensomspennende publikummet som fulgte med på tv, større enn det tårevåte publikummet som så tv-overføringen av prinsessens begravelse seks år tidligere. Til og med legesjekken hans ble direktesendt. Hele verden var vitne til at en halvnaken Beckham fikk stetoskopet mot brystet - iført i boxershorts fra Marks and Spencer, selvfølgelig.

Sport og kommers har endelig inntatt England, forent i en orgie av bilkortesjer, blitser og internasjonal kapital. Pepsi, Siemens og Police-solbriller tok glans fra Beckham, mens Real Madrid gned seg i hendene av fryd over at denne mammons erkeengel hadde steget ned i deres midte. Det var så bra at det nesten ikke kunne være sant.

ET ÅR SEINERE

var den berømte hvite skjorta som Beckham tok på seg denne juliettermiddagen, blitt alvorlig besudlet. Ikonet på catwalken, dette idealet for homser, svarte, hvite, heteroseksuelle eller hva man måtte velge, synes nå å balansere på ei line. «Becks», som engelskmennene en gang så kjærlig kalte ham, har plumpet uti den eldste synden i vår sivilisasjons historie.

Av alle dydene Beckham var antatt å besitte, var det bildet av familiemannen engelskmennene likte best. Her var en mann med godt utseende, gift med en rik og tilsvarende godt utseende popstjernekone, som ikke syntes å ville annet enn å bevare sin monogame livsstil. Beckham var herr Ydmyk, mer interessert i å leke med sønnene sine enn i de kjødelige fristelsene som jevnlig bys fram for en mann med hans velstand og utseende, uansett sivilstand. Han var den siste engelske helten, den siste gjenværende gentleman, i et samfunn som blir mer og mer fragmentarisk og forvirrende. Absurd som det kan synes: Folk trodde virkelig på ham.

Så, i april, kom ei søndagsavis med historien om «Beckhams hemmelige affære». I september, ble det påstått, falt han for tilnærmelsene fra sin personlige assistent, en engelsk-nederlandsk kvinne med navnet Rebecca Loos. Og verden ble aldri den samme igjen.

DEN ENGELSKE

tabloidverdenen gikk akkurat så grundig av hengslene som man kunne forvente. Mens hans kone Victoria hadde vært i USA for å prøve å gjenopplive karrieren sin, ble det hevdet at Beckham, alene i den kalde luksusen i en hotellsuite i Madrid og isolert av sine manglende spanskferdigheter, hadde gitt etter for de amorøse framstøtene fra kvinnen som skulle hjelpe ham å tilpasse seg den nye situasjonen i Spania.

Verken The Sun eller News of the World, begge fullstendig klar over makten bak Beckhams trone, ønsket å stikke kniven for dypt i ham. De tok de lette målene først. De bestemte seg for først å kviste elskerinnen, og gravde fram hennes biseksuelle fortid. Så anklaget de Beckhams kone for ikke å ha lekt mamma og pappa med nok innlevelse - for ikke å ha satt ektemannen først og fulgt med ham til Madrid de første, viktige månedene.

BECKHAM SELV HAR

verken bekreftet eller avkreftet ryktene, noe som førte til en frekvens i bruken av ordet «angivelig» som sjelden før er sett i britisk journalistikks annaler. Juridisk sett er dette et godt trekk og helt i tråd med det ellevte bud, «Du skal aldri innrømme utroskap», men det overbeviste ikke det engelske publikummet.

Spanjolene ga på sin side blaffen i hva som foregikk i den famøse hotellsuiten, så lenge Beckham leverte som han skulle. Men Beckham begynte å feile også på dette området av livet sitt. Fjorten dager etter tabloidavsløringene spilte Beckham dårlig i en kamp der Real Madrid ble knust av ubetydelige Osasuna fra Pamplona.

Neste dag ble han døpt «Forrest Gump» i ei spansk avis, fordi han løp og løp, uten mål og mening, som ei hodeløs høne. Anklagene traff målet, han mistet enda mer selvtillit, og Madrids sesong gikk fra dårlig til katastrofal. Det dyre laget avsluttet sesongen rekorddårlig, og Beckham ble sendt av banen i nest siste kamp fordi han brukte sin gryende spansk til å skjelle ut en linjedommer, med bortimot perfekt uttale. En måned seinere, som lagkaptein for England, misset han på to avgjørende straffespark under EM i Portugal, og den tidligere så lojale engelske pressen hengte på ham merkelappen «taper».

Engelskmennene var raske til å skaffe seg et passende substitutt, en 18-åring fra Liverpool, Wayne Rooney - en aggressiv liten okse av en spiller som utførte undere i Portugal før han brakk et bein i foten og gikk ut av turneringen som helt.

ROONEY ER EN

stålende fotballspiller - potensielt en av verdens beste. Og selv om han i likhet med Beckham kommer fra arbeiderklassen, blir han betraktet som en «chav», den nye engelske nedsettende betegnelsen på de aller fattigste hvite. Beckham har en mer konvensjonell og tradisjonell bakgrunn, mens Rooney-familien er som tatt ut av en banal, men ganske morsom tv-såpe.

Tabloidene rapporterte at da Rooney holdt forlovelsesselskap på et dyrt Liverpool-hotell i mars, ble moren døddrukken, mens faren kom i slåsskamp på dansegolvet med Rooneys potensielle svigerfar. Festen ble avsluttet ved at politiet brøt opp kampen - og publikum elsket det. Publikum har fått nok av Beckhams trutmunnete catwalk-forestilling, av den sosiale klatringen og narsissistiske selvnytingen, og går i stedet for den upretensiøse likeframheten og sta patriotismen som unge Rooney personifiserer.

Men Beckham er ikke død ennå. Han har alltid hatt gode rådgivere og kan lett finne seg selv opp på nytt. Han har tatt de gylne lokkene, i noe som kan minne om en botsøvelse eller en trasshandling. Den myke metroseksuelle looken er borte, erstattet av et comeback-snerr mot verden: Jaså, du likte ikke den forrige varianten? OK - her har du den nye. Fornøyd nå?

Internasjonal kapital holder pusten mens den nye fotballsesongen nærmer seg. Kona står ved hans side, den engelske pressen ser ut til omsider å være mettet, etter å ha sprutet edder og galle over Beckham og omgivelser i en måneds tid. Det er lagt til rette for neste kapittel i denne vanlige mannens uvanlige liv, og det er lite trolig at svært mange kommer til å se den andre veien.

© The New York Times, med norsk enerett for Dagbladet. Oversatt av Astrid Bruvik