Anmeldelse: Willie Nelson - «Ride Me Back Home»

Bare én ting kan stoppe Willie Nelson

Han synger om det på sitt nye album.

REDDER HESTER: I westernbyen Luck i Spicewood, Texas, har Willie Nelson 75 hester som egentlig skulle vært slaktet eller sendt til land «hvor de spiser hest» (som Mexico og Canada). Han har plass til dem i den lille byen, som ble bygd til westernfilmen «Red Headed Stranger» i 1986. Foto: Pamela Springsteen
REDDER HESTER: I westernbyen Luck i Spicewood, Texas, har Willie Nelson 75 hester som egentlig skulle vært slaktet eller sendt til land «hvor de spiser hest» (som Mexico og Canada). Han har plass til dem i den lille byen, som ble bygd til westernfilmen «Red Headed Stranger» i 1986. Foto: Pamela SpringsteenVis mer

ALBUM: Det er imponerende at en godt innrøyka Willie Nelson i en alder av 86 fortsatt lager så gode album. «Ride Me Back Home» er det siste i en trllogi med døden og dødelighet som tema.

Fremdeles ikke død

«Ride Me Back Home»

Willie Nelson

4 1 6

Country

2019
Plateselskap:

Legacy Recordings / Sony Music

«Country and crooning med Willie.»
Se alle anmeldelser

«Still Not Dead» sang han på «God's Problem Child» (2017) etter rykter på nettet om at han var død, «Last Man Standing» (2018) har tittellåten og låter som «Something You Get Over» og på «Ride Me Back Home» peker særlig «Come On TIme» («Come on time, I've beat you before») og «One More Song To Write» seg ut:
«I've got one more song to write
I've got one more bridge to burn
I’ve got one more endless night
One more lesson to be learned
One more hill to climb»

Produktiv

Det er grunn til å beundre mannen for hans produktivitet, hans evne til å finne det store i det lille, uten at det går på bekostning av kvalitet. Han må være en av de mest produktive artistene i dag, uansett alder. Og han har ingen planer om å gi seg. Nesten hundre konserter i fjor sier sitt om det, og både han og produsent og medlåtskriver Buddy Cannon mener han har flere album inne. Så fort et album er ute, begynner han å tenke på det neste. Og, bare så det er nevnt, han holder fast ved stilen sin. Og den hullete gitaren, Trigger , er med.

Historier

Han skriver riktignok ikke like mange sanger sjøl lenger, men Cannon og Willie er flinke til å sanke bidrag fra andre som passer utmerket inn. Og - det er en historie bak hver eneste sang. Som nydelige «My Favorite Picture Of You» (Guy Clark/ Gordie Sampson), om et bilde som ble tatt av en sint Susanna Clark etter at musikermannen Guy Clark og kompisen Townes Van Zandt hadde festet heftig i dagevis. Hun hadde pakket kofferten, men ble.

Sangen ble spilt inn etter at albumet egentlig var ferdig, men står fram som en av de beste her:
«There's a fire in your eyes
Your heart’s on your sleeve
A curse on your lips,
but all I can see
Is beautiful»

Clark har en låt till. «Immigrant Eyes», skrevet med Roger Murrah, er minst like aktuell som da den ble skrevet for over 30 år siden.

To-tre i året

Willie Nelson har i mange år spilt inn et par-tre album i året. De to siste har vært blant hans beste, og denne - foreløpig - siste føyer seg pent inn i rekka. Nærmest på «privaten» har han også spilt inn plate med sine to yngste sønner, Lukas og Micah («Willies Stash, Vol. 2»). De er også med på én låt her, kuriositeten «It's Hard To Be Humble».

Ny sjanger

Etter sin historie med evergreens, fra «Stardust» i 1978, via «Moonlight Becomes You» (1994) til fjorårets Sinatra-hyllest, «My Way», har Wilie nærmest innført en ny sjanger, «country and crooning». Nærmest her er flotte «Stay Away From Lonely Places»., en nesten glemt Willie-komposisjon fra 1972 som her er hentet fram igjen, om å være rammet av depresjon. Willie synger aldri bedre enn på denne type sanger, mens den nyskrevne, jazz-inspirerte «Seven Year Itch» ikke treffer like godt og er ett av platas få svake punkter.

Coverlåter

Willie har ofte spilt inn andres sanger. Hans versjon av klassikeren «Always On My Mind» ble for eksempel første gang spilt inn i 1982 på et album med nesten bare coverlåter - fra «A Whiter Shade Of Pale» til «Bridge Over Troubled Water».

På hele 80-tallet spilte han mange album med i hovedsak coverlåter. Disse er også blant hans minst interessante. Hans versjon av Billy Joels «Just The Way You Are» her er heller ikke noe høydepunkt, men stemmer veldig godt med stemningen på et album som også handler om empati. Og så er det en fantastisk sang i utgangspunktet.

Mer på gang

Buddy Cannon, hans faste produsent de siste åra, sier om Willie at han kan synge inn en album på tre timer. 86-åringen sender ham tekster hele tida og de har flere album som er så godt som ferdige. Det stopper nok ikke før han ikke lenger klarer «å slå tida», som han synger i nyskrevne «Come on Time» (Nelson/Cannon).

«It looks like you're winning the race», avslutter han. Måtte det bli lenge til.