Bare se og ikke høre?

«Du, åssen funker en god historie i radioen ' a, når vi ikke ser deg, mener jeg?». Splæsj. Frokostegget traff tallerkenen. Og så brøt latteren løs. For er det ikke grenser for hvor mye dumt man skal høre gjennom etermediene?

Dette var i Nitimen en lørdag morgen, og om ikke programlederens replikk er direkte gjengitt, var meningen akkurat det som står.

  • Altså i radioen, som har en slags tradisjon i å formidle ord til ørene våre. Ord som vi faktisk ennå er i stand til å ta imot. Også fordi ordet har en tusenårig tradisjon i muntlig overlevering. I årtusener har vi fortalt historier til hverandre. De er blitt overlevert til neste generasjon, og slik fikk vi folkeeventyrene, slik fikk vi sagnene og så videre.

Og faktisk er det fortsatt slik at når vi slipper forstyrrende vignetter og flimrende bilder og reklame og programledere som reklamerer for seg selv i den tro at de er mye viktigere enn dem de skal presentere i tv, ja, da skjerpes faktisk øret. Vi hører mer. Vi opplever mer. Fordi vi kan lage våre egne bilder.

For vi kan se med ørene, som Bjarne Bø så riktig uttrykte det, skuespilleren som bedre enn de fleste formidlet eventyr og historier gjennom radioen. Ikke minst i NRKs barnetimer, som har vært mer fantasieggende enn det meste.

Og så godt hører vi, når andres bilder er fraværende, at vi også merker oss utvanningen av det norske språk, feilene, ordtakene som hopper usensurert ut av munnene.

  • I mediene graver man sin egen død, man meler sin egen mor. Hadde man samlet alt hva man har hørt, kunne det blitt en artig liten bok.

Farlig å kaste stein når man sitter i byens største glasshus?

Sikkert, men jeg er fullt klar over at språkfeilene også har rike tider i de trykte medier. Avisene slurver mer enn noen gang og lar de utroligste ting passere. «Han omkom i hjel» kunne vi lese i en dagsavis for et par somrer siden. At man ikke kan forskjellen på når og da, enda og ennå, oppe og åpen, er bare blåbær.

  • Var jeg medlem av klubben som vil utvanne og sykeliggjøre det norske språk, hadde jeg sagt vi må få økt fokus på språket vårt. For fokus er det siste moteord som får herje. Det brukes til alt. Men det er faktisk bare to ting man kan gjøre med ordet: Man kan fokusere på noe, som fotografen gjør, eller være i fokus.

Eller man kan finne andre ord.

Prøv da vel.