FÅ DYR: Etter diverse oppstyr rundt dyrehold på sirkus, har Sirkus Arnardo nå bare hunder og hester med i manesjen. Her er Laura Uronova med sine dresserte hunder. Foto: Fridgeir Walderhaug/Arnardo
FÅ DYR: Etter diverse oppstyr rundt dyrehold på sirkus, har Sirkus Arnardo nå bare hunder og hester med i manesjen. Her er Laura Uronova med sine dresserte hunder. Foto: Fridgeir Walderhaug/ArnardoVis mer

Bare sirkus er sirkus

Arnardo bærer rik tradisjon på sine skuldre.

Kommentar

SØGNE (Dagbladet) På god avstand ser du flaggene som stikker opp. Sirkuset er kommet! Det eneste som for tida er igjen. Selveste Arnardo, for 67. gang.

Med campingvogner og hestestaller, 35 kjøretøy, merket med den gule og røde logoen. Artister fra 16 land, med de mest besynderlige spesialiteter.

Ifølge åttebinds-verket «Norges kulturhistorie» (1979) er ikke sirkus kultur. Fenomenet er i hvert fall ikke nevnt med et ord, slår Herman Berthelsen fast i sitt verk «Sirkus i Norge».

Sirkus Arnardo har aldri søkt om støtte. Årets programhefte har en egen seksjon om tildelingen av kongens fortjenestemedalje til Bjørg og Arild Arnardo i mars i år. Nå sitter den 73 år gamle sirkuskongen på første rad med en guttunge på fanget og jubler begeistret for alt som skjer ute i manesjen.

Det er denne ustoppelige entusiasmen som gjør at barna fortsatt har et sirkustilbud i Norge. I en tid der «spesialeffekter» produsert digitalt er løsningen på det meste, er sirkus det mest analoge man kan tenke seg.

Alle illusjoner er «ekte» vare, all spenning knyttet til spørsmålet om tekniske ferdigheter, ansikt til ansikt med publikum. I sirkusets verden er det også spillerom for å mislykkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor holder folk pusten når artistene heises oppunder sirkuskuppelen eller smyger seg under en brennende list lagt bare noen centimeter over bakken. Mens et lys levende åtte manns orkester sitter på sin balkong rett over sceneinngangen og spiller evergreens i egne, fartsfylte arrangementer.

Man tenker at det burde være forbudt å vokse opp uten å få møte denne atmosfæren av hestemøkk og popkorn, sagflis og svette, sukkerspinn og klovneneser. Sirkuset er et kollektiv. I det ene øyeblikket går et menneske omkring og selger programhefter, i neste nå heises hun opp i trapesen.

Dette er underholdningslivets sigøynere. At de holder koken, er i sannhet helt utrolig.

«Sirkus overlever. I den formen det nå fremtrer med tribuner rundt en manesje, er det vel et par hundre år gammelt. Men det går en rett linje fra gladiatorlekene i Cirkus Maximus i det gamle Rom over middelalderens gjøglere til våre dagers sirkus. Alle de store sirkusnumre har klassiske forbilder, alle de største artistene opptrer med klassiske numre som de klarer å gjøre litt bedre og litt annerledes.»

Dette står i selvbiografien
til gründeren Arne Otto Lorang Andersen alias luftakrobaten Seratini alias tryllekunstner, hypnotisør og omsider sirkusdirektør Arne Arnardo. Takket være ham kan vi nå sitte i halvmørket og se hunder som hopper gjennom ringer, hester som danser, linedansere som sjonglerer, tryllekunstnere som lurer oss, klovner som gjøgler, og ikke minst en gummimann fra Ecuador som pakker seg selv ned i en bitteliten eske foran våre vantro øyne.

Sirkus er spennet mellom illusjonskunst og humor, teknisk perfeksjon og lattermild fiasko. Måtte det leve lenge.