MANGE BRUKERORGANISASJONER: Et lite brev avslørte en stor konflikt i de narkomanes brukerorganisasjoner, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
MANGE BRUKERORGANISASJONER: Et lite brev avslørte en stor konflikt i de narkomanes brukerorganisasjoner, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Bare symbolpolitikk?

Det er blitt en rusbransje der organisasjonene svermer om offentlige midler. Det gjelder å tilpasse seg tildelingskriteriene og å holde seg inne med de rette folkene. 

Meninger

Etter jul har interesserte lesere bevitnet en rekke konflikter i det som har blitt rusbransjen. Det hele har foreløpig toppet seg etter et oppslag I Klassekampen 1. april, der det slås fast at «brukerorganisasjonene er mot heroin». Overskriften var ikke en aprilspøk, men den kunne ha vært det. For er det noe brukerorganisasjonene ikke er, så er det «mot heroin».

Førstesiden til Klassekampen handler om heroinassistert behandling, eller HAB. De slår sensasjonelt opp at rusmisbrukere som sådan ikke er tilhengere av dette. Som hovedoppslag på førstesiden må nødvendigvis avisen anse dette som en nyhet, faktisk den prioriterte nyheten den dagen. Det er 1. april og avisen feirer i tillegg seg selv med et 40-årsjubileum som dagsavis. Men det er et brev fra brukerorganisasjonene til lederen av Helse- og sosialkomiteen på Stortinget som får hovedoppslaget.

Oppslaget vekket reaksjoner. Grunnlaget var en formulering i en henvendelse seks brukerorganisasjoner hadde underskrevet sammen. Budskapet var at man ønsket å forbedre den såkalte substitusjonsbehandlingen, dvs metadon og lignende medisiner. I en av setningene sto det disse forbedringene ville gjøre HAB «unødvendig».

Dette synspunktet sammenfaller med minst en av organisasjonene som underskrev, RIO. Men de store organisasjonene som samler brukerne av disse midlene har uttrykt seg klart som tilhengere av nettopp HAB. I den ene, LAR-Nett har de sågar hatt en omfattende avstemning blant medlemmene. Et overveldende flertall gikk inn for HAB.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ettertid krangles det om hvem som hadde ansvar for hva. Og er ikke egentlig HAB mer et symbol enn et viktig tiltak i seg selv?

Det er først verdt å merke seg én ting, vi har faktisk organisasjoner som representerer rusmisbrukere i dette landet. Det er ikke en selvfølge. For femten år siden gjorde jeg et par undersøkelser om og blandt gatenarkomane i Oslo. Noe av det som slo meg var at de aller fleste junkiser var mer enn tilstrekkelig oppslukt med å klare seg selv. Først og fremst viste dette seg som manglende evne til å dele på ting, spesielt rusmidler, og å samarbeide. I den grad man samarbeidet gikk man sammen to og to, men dette varte sjelden lenge. Ganske snart gikkk dyadene i oppløsning mens partene beskyldte hverandre for å ikke dele. Rusmisbrukere på gateplan var ensomme, fattige og uten noen samlende lederskikkelser.

Det var påfallende hvordan en hver som hevdet å snakke på vegne av gruppen ble avfeid av de andre. Man ble beskyldt for å mele sin egen kake og ikke egentlig å bry seg om andre. Poenget mitt er ikke om det er sant eller ikke. Poenget er at mistilliten var så sterk og utbredt at noen brukerorganisasjon var utenkelig.

På dette tidspunktet var utbredelsen av metadon og subutex veldig begrenset men under utvidelse. Et par år senere var MAR og senere LAR i fulle omdreininger og ble et realistisk tilbud for gatenarkomane. Og da skjedde det. Da kom brukerorganisasjonene. Mest kjent ble Arild Knutsen og hans «Foreningen for human narkotikapolitikk». De utgjorde en ordentlig motstemme i politikken. I tillegg til selv å drive oppsøkende hjelp til folk på gata tok de til orde for omlegging av hele rusfeltet fra straffelinjen til hjelpepolitikk.

Flere andre organisasjoner kom etter hvert på banen. Noen dukket under, andre har blitt hengende ved. Jeg fulgte selv en liten organisasjon som gikk i oppløsning da lederne beskyldte hverandre for underslag. Avholdsbevegelsen etablerte også sin fillial på feltet med RIO. De har alltid hatt penger og ikke minst har de hatt ministrenes øre.

Med det store antallet som kom inn i substitusjonsbehandling var det naturlig at disse også ble organisert. I dag er flere av de store organisasjonene laget nettopp for å tale deres interessert som pasienter i dette systemet, derblant de som undertegnet brevet til Helse- og sosialkomiteen. Representanter for alle disses organisasjonene tas aktivt med på råd i forvaltningen og har etter min erfaring også et godt rykte. Mye har skjedd på femten år.

Men det er grunner til å huske på at dette er blitt et økonomisk og politisk marked. I alle organisasjonene finner man antagelig gnisninger om hvem som skal ha de fremskutte posisjonene, som kanskje til og med innebærer litt lønn. Vi skal huske på at vi snakker om mennesker som i stor grad har levd i ekstrem fattigdom og som har dårlige utsikter på arbeidsmarkedet. Det å være «eksnarkoman» i en organisasjon eller andre steder kan være deres beste mulighet til å finne seg rimelig inntekt og meningsfult arbeid. Men enda mer, mellom organisasjonene oppstår det nødvendigvis rivalisering om offentlige tilskudd. Det er blitt en rusbransje der organisasjonene svermer om offentlige midler. Det gjelder å tilpasse seg tildelingskriteriene og å holde seg inne med de rette folkene.

Det er kanskje mest overraskende at samarbeidet går så bra som det tilsynelatende gjør. Det har imidlertid vært flere tilløp til konflikter denne vinteren. Stiftelsen Retretten har feks vært beskyldt for økonomiske misligheter. Men uansett er det snakk om relativt små summer. Og den pågående konflikten handler om en liten setning om muligheten for et tiltak som eventuelt skal komme på siden av den etter hvert enorme organisasjonen LAR.

Disse konfliktene handler imidlertid i liten grad om småpenger og bisetninger. Blant fattige er selvsagt småpenger viktige. Og det er påfallende forskjeller i fordelingen av penger mellom organisasjonene. De nye brukerorganisasjonene faller i stor grad utenfor, mens avholdsbvegelsen har enorme økonomiske muskler til sammenligning. De politiske vindene er imidlertid i ferd med å snu. Aftenposten var tidligst uten med å kritisere narkotikapolitikken, men de siste par årene har flere av de store avisene med Dagbladet i spissen markert tydelige standpunkter for å liberalisere dette politikkområdet. Det er faktisk bare Klassekampen som uttrykt støtter det gamle regimet. I politikken var det i alle år nesten umulig å få noen til å si offentlig at de ville endre narkotiakpolitikken. Det siste året er det vedtatt i praktisk talt alle partier.

Da er det ikke underlig om brukerorganisasjonene også rører på seg for å få justert pengefordelingen. Men det er også i denne sammenhengen vi bør forstå opprøret mot oppslaget i Klassekampen. Det er nok riktig at spørsmålet om heroinassisteret behandling i stor grad er en symbolsak. Men noen ganger er symboler viktige. Symbolpolitikk er et ord som brukes når saker med stor signalverrdi er løsrevet fra praktiske konsekvenser. Men spørsmålet om heroin i behandling handler om retningen på narkotikapolitikken.

Avholdsbevegselen har de siste 25 årene motsatt seg innnføringen av alle skadereduksjonstiltak som har stått på den politiske dagsorden. Fra sprøyteutdeling til metadon og sprøyterom og nå HAB, de har kjempet mot. De aksepterer ikke en gang ordet «skadereduksjon». Hver gang har de lyktes med utsette innføringen av disse tiltakene og å forme dem slik at de er minst mulig brukervennlige. Vi har feks verdens minst tilgjengelige sprøyterom her til lands. I deres virksomhet har de hele tiden kunne vise til den bakenforliggende målsetningen om at vi skal ha et narkotikafritt samfunn. Heroin har da blitt et symbol på en linje vi aldri kunne tråkke over. Heroin har fått mytisk status som noe vesentlig annerledes enn alle andre medikamenter. Når flere av brukerorganisasjonene går inn for HAB er det ikke fordi det kommer til å være viktig for mange mennesker, men fordi det representerer et brudd med den politikken som har vært tilbakeholdende med å utarbeide hjelpetiltak i mer enn en mannsalder.

Klassekampen er i dag avholdsbevegelsens eneste talerør i narkotikaspørsmål. De forstår også hvor viktig denne såkalte symbolsaken er. Det er derfor de slår den så stort opp. Det er vanskelig å vite hva som er skjedd i utarbeidelsen av brevet. Representantene for LAR-Nett og ProLAR har tilsynelatende sovet i timen, og beklaget dette. Men mens de sov, har de som var våkne, og mest ressurser, kanskje sett sitt snitt til å få inn formuleringer som er i tråd med deres egne synspunkter. Og når de kan få det til å virke som om brukerne egentlig ikke er så opptatt av heroin i behandling, tenker de antagelig at de kan dempe kravet.

Klassekampen er blitt 40 år og et uunværlig innslag i avisnorge. De kjenner en nyhetssak når de ser den, og selveste feriringsdagen var ikke noe unntak. Symboler er ofte viktigere enn «bare symbolpolitikk».