Bare ved drap?

FORELDREANSVAR: Barneloven sier at dersom en av foreldrene dør, skal foreldreansvaret gå direkte tilbake til den gjenlevende forelderen. Unntaket er hvis den gjenlevende er siktet eller tiltalt for å ha tatt livet av ektefellen.

En slik lov gir uttrykk for en svart/hvit-virkelighet, hvor det ikke gis rom for at det kan være andre årsaker enn drap som gjør at den gjenlevende forelderen ikke skal ha omsorgen og foreldreansvaret for barnet.

Hva med det barnet som far fikk vekk fra den alkoholiserte moren uten omsorgsevne, skal det barnet bli sendt tilbake til mor hvis far dør?

Hva med det barnet som mor tilslutt klarte å holde unna den voldelige faren, skal det barnet bli sendt til far hvis mor dør?

Barn er de svakeste og mest sårbare i vårt samfunn. De høres sjelden, og selv når de har rett til å bli hørt, er stemmen svak og lett for voksne å overdøve. Enda verre blir det når den som er barnets stemme ikke lenger kan snakke barnets sak.

Mange foreldre som går gjennom en barnefordelingssak i rettssystemet, barnevernet og lignende opplever ofte en likegyldighet og en usynliggjøring av barnet. Det dreier seg i altfor stor grad om foreldres krav og rettigheter, ikke om barnets behov. De som blir skadelidende er barna. Det kan virke som om det er tabu å ivareta barna fremfor foreldrene. Uttrykket «til barnets beste» blir kun teori, ikke en selvfølgelig praksis.

Å se sitt barn lide på grunn av at den andre forelderen ikke makter ansvaret og oppgaven det innebærer å få barn, er vondt. Å vite at det kan ha vært forgjeves å kjempe mot noe slikt hvis det verst tenkelige skulle skje en selv, er nesten ikke til å fatte. Det eneste man da kan håpe er at skjønn og sunn fornuft er tilstede hos de som sitter med makten til å dømme hva som er barnets beste. Dessverre viser det seg gang på gang at det ikke er grunn til de store forhåpningene.