ALT LIV HAR SAMME VERDI: Vi kan ikke legalisere aktiv dødshjelp, og så stole på at folks anstendighet vil hindre at sårbare personer presses til å be om dødshjelp, eller blir tatt livet av uten å ha bedt om det, skriver artikkelforfatterne fra Senter for medisinsk etikk, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
ALT LIV HAR SAMME VERDI: Vi kan ikke legalisere aktiv dødshjelp, og så stole på at folks anstendighet vil hindre at sårbare personer presses til å be om dødshjelp, eller blir tatt livet av uten å ha bedt om det, skriver artikkelforfatterne fra Senter for medisinsk etikk, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Barmhjertighetsdrap er ikke løsningen

Heldigvis er det en middelvei mellom avlivning og å holde mennesker kunstig i live.

Meninger

I Dagbladet 23.8 tar en kvinne til orde for at hennes mor (83), som har demens, burde kunne avlives: Norge bør «nyansere» loven som forbyr aktiv dødshjelp.

Innlegget bør leses av våre politikere. Det er lett å tro – slik tilhengerne av legalisering av aktiv dødshjelp framstiller det – at aktiv dødshjelp bare vil gis til beslutningskompetente mennesker som har uttrykt et klart ønske om det, uten press fra andre. Det vil aldri, får vi høre, bli snakk om å ta livet av gamle, kognitivt svekkede mennesker uten at de har bedt om det. Slikt blir avfeid som skremselspropaganda.

Men i de land som har legalisert aktiv dødshjelp er ikke dette bare skremsler. I Nederland og Belgia, landene med mest erfaring med aktiv dødshjelp (her utgjør dette om lag fem prosent av dødsfallene) får stadig flere personer med demens aktiv dødshjelp (basert på et «livstestament»). I delstaten Oregon i USA blir bare en brøkdel av pasientene psykiatrisk vurdert før de får hjelp til å begå selvmord. Samtidig vet vi at nettopp psykologiske og eksistensielle plager (mer enn fysiske smerter) motiverer de som ber om dødshjelp i Oregon.

Da Canada i sommer legaliserte aktiv dødshjelp, skulle aktuelle pasienter være beslutningskompetente, slik at moren som omtales i innlegget ikke ville kvalifisere. Denne begrensningen vekket sterke reaksjoner i Canada, og lovens forarbeider binder regjeringen til å utrede en utvidelse slik at også personer med demens skal kunne få dødshjelp.

Det er viktig at norske politikere forstår dette: Hvis man åpner for aktiv dødshjelp til svært snevre grupper – så vil ikke folk bli fornøyd. Det vil bli et stadig press om å utvide loven, eller praktisere en uklar lov mer liberalt – slik det har skjedd i Nederland og Belgia.

Det kan være svært tungt når nære pårørende rammes av demens. Det er neppe uvanlig å føle et ønske om at den demensrammede skulle dø, til og med fantasere om et barmhjertighetsdrap. For oss som helsearbeidere må alle liv ha samme verdi, uavhengig av funksjonsnivå. Men innlegget viser at noen anser at et liv uten vitalitet og funksjon ikke er et liv verd å leve. Vi kan ikke legalisere aktiv dødshjelp, og så stole på at folks anstendighet vil hindre at sårbare personer presses til å be om dødshjelp, eller blir tatt livet av uten å ha bedt om det.

Heldigvis er det en middelvei mellom avlivning og å holde mennesker kunstig i live. Pasienter med alvorlig demens kan få en verdig avslutning på livet gjennom begrensning av livsforlengende behandling. Det er her vår utfordring ligger.