Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Barn - en ny handelsvare

Barn er en god investering - selv i et samfunn der alt måles i penger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 17 år har norske par som ikke kan få barn uten medisinsk hjelp, kunnet prøve lykken i helsevesenet. På denne måten har samfunnet fått 15000 barn. Men nå er det slutt. Heretter må man betale selv - mens våre naboland og andre trapper opp tilbudet.

Har Norge plutselig kommet i dyp økonomisk krise? Har vi iverksatt en ny helseplan? Nei, men noen har funnet en passelig salderingspost. Mot å spare 104 millioner i året, kan regjeringen til gjengjeld bruke 3- 4 ganger beløpet på billigere øl, vin og brennevin. Klarere kan det ikke sies i et materialistisk samfunn: Barn er en ting.

barnløshet

I bikkjeslagsmålet om statsbudsjettet er det én ting alle partier tilsynelatende er enige om: Det å få barn er plutselig blitt et luksusbehov på linje med silikonpupper og fettsuging, skriver Yngvild Sørbye, stipendiat og journalist.

Fraværet av en grundig debatt er øredøvende. Det handler om barn og familie, et satsingsområde for nesten alle partier. Men folkevalgte som ellers straks er på banen mht. fosterdiagnostikk, homofilt partnerskap, bioteknologilov og abortgrenser, er tause. Det samme gjelder Ap's kvinnebevegelse, som for to år siden stod på barrikadene for lesbiske og enslige kvinners «rett til assistert befruktning».

Undertegnede er, heldigvis for meg, velsignet fertil. Naturmetoden har fungert; vi ønsket oss og fikk barn. Og nettopp derfor kan jeg levende forestille meg det motsatte. Våre statsråder, som med to unntak har reprodusert seg med totalt 44 avkom, viser derimot minimal innlevelse.

«Assistert befruktning er noe folk selv får betale for,» uttaler trebarnsfar Olav Gunnar Ballo.

Det paradoksale er at selv i et samfunn der alt måles i penger, er barn en god investering. Sosialøkonomen Jens Stoltenberg åpnet sin siste nyttårstale med å gratulere alle som var blitt foreldre. Hermod Skånland, som burde være godt kvalifisert til å veie kostnad mot nytte, har tatt til orde for støtte til assistert befruktning fordi fødselsunderskuddet trues av eldrebølgen.

Ufrivillig barnløshet berører rundt 160000 nordmenn. Det rammer hvert 7. par, eller 15 prosent av den fertile befolkning. Det å akseptere at man ikke er fruktbar, eller har en infertil partner, blir for mange et traume. Mange går inn i psykiske tilstander dypere enn Bondeviks «depressive reaksjon».

Manglende reproduksjonsevne er oftest en følge av andre sykdommer, fra infeksjoner til hormonforstyrrelser. Enkelte er blitt påført ufruktbarhet pga. feilbehandling i helsevesenet. Et stort antall menn sliter med synkende sædproduksjon, som trolig i stor grad er et samfunnsansvar.

I WHO defineres manglende fruktbarhet som en sykdom. Våre naboland er på samme linje, og flere norske leger anser infertilitet som en funksjonshemning. Det dreier seg tross alt om menneskelivets mest grunnleggende biologiske egenskap.

Firebarnsfaren Inge Lønning, som hyppig bekymrer seg for vårt lands forskning og «kunnskapsstandard», opptrer ved denne anledning som selvutnevnt medisiner. Han erklærer at infertilitet ikke er en sykdom, bare en «tilstand». Mens Thorvald Stoltenberg bare trengte én kveld på å overbevise garvede helsepolitikere om at narkomani var en sykdom, har Lønning åpenbart fått Stortingets leger, sykepleiere og jordmødre med på sin egen definisjon.

Spør du konkret om budsjettkuttet, får du følgende svar fra politikerne: «Saken er utredet tidligere.» Her sikter man til to utvalg om prioriteringer i helsevesenet, ledet av den samme Inge Lønning. (NOU 1987:23 og NOU 1997:18.) Assistert befruktning er her kun nevnt som et eksempel på et lavt prioritert helsetiltak. I Lønning 87 gis barnløshet 4. og siste prioritet - under «moderat forhøyet blodtrykk, ukomplisert brokk, åreknuter, moderate psykiske problemer» osv. på 3. plass. Rangeringen begrunnes ikke nærmere.

I Lønning 97 er assistert befruktning fortsatt et lavt prioritert tiltak, som det imidlertid «kan være rimelig at det offentlige bruker tid og penger på». Rapporten har en høyere vitenskapsteoretisk standard enn den første, og erkjenner at prioriteringskriterier i seg selv innebærer en rekke dilemmaer. Derfor foreslår man å etablere «representative faggrupper» som kan arbeide videre. Ingen av disse er opprettet.

Derimot er det dannet et såkalt prioritetsråd, et råd som skulle «ha et særskilt ansvar for å stimulere til offentlig debatt om prioriteringer». Men dette rådet «har ikke hatt så mange møter», får jeg opplyst ved henvendelse til SHD. Det er arrangert en høring om barnløshet (1999) av Bioteknologinemnda og Verdikommisjonen, med få konklusjoner. Redaktørens språk er for øvrig ladet med verdiutsagn (medisinske «kunstgrep»), samt bibelsitater.

Hva har dannet beslutningsgrunnlaget for årets budsjettkutt? Den rivende medisinske utviklingen på feltet er på ingen måte reflektert i NOU-ene. Sju norske overleger skriver da også at «saksbehandlingen baserer seg på medisinsk informasjon som var utdatert for ti år siden».

Når SVs Olav Gunnar Ballo sier at vi må ha «en langt tøffere prioritering i helsevesenet», er dét en legitim diskusjon. Han unnlater selvsagt å nevne at politisk vanstyre og ineffektiv drift trolig har bidratt mer til sykehuskrisen enn pasientstrømmen. Isteden legger han opp til en «enerom versus opera»-retorikk, der barnløse settes opp mot kreftrammede, psykiatriske pasienter og rusmisbrukere.

Krybbebiting og moralisering brukes også i forhold til adoptivforeldre (Ballo: «Vi bør heller trappe opp adopsjonsstøtten»). Idag tilkommer årlig rundt 1600 IVF-barn og 800 adopsjoner i Norge, og adopsjonsstøtten er fortsatt ubegripelig lav, især om man betrakter adopsjon fra et bistandsperspektiv. Målet må imidlertid være både å øke denne støtten og opprettholde tilbudet til de barnløse.

Ballo erklærer også at ufrivillig barnløse er «en ressurssterk gruppe». Dette indikerer at mennesker med lav sædproduksjon, underlivssykdommer, testikkelkreft og andre lyter skulle tilhøre et spesielt sosioøkonomisk sjikt i befolkningen. En selsom påstand fra en SV-er og utdannet lege, som burde vite at barnløse direktører med fallskjerm forlengst har gått privat. De fleste behandlingssøkende er definitivt i etableringsfasen, med nybegynnerlønn, boliglån og studielån.

Utspill som disse viser at budsjettkuttet legitimeres med kjappe, populistiske og uforpliktende begrunnelser. At forslaget har vakt sterk intern uenighet i partiene, forsterker inntrykket av hastverksarbeid.

Ekshelseminister Tore Tønne, som fremmet forslaget, hadde beleilig glemt å informere sin egen stortingsgruppe, og hans egne har nå omsider funnet ut at de går mot kuttet. SV er uenige med sin egen helsepolitiske talsmann (Ballo), og har nå fremmet et kompromissforslag om blåresept for hormonpreparatene. Frp's John Alvheim har innsett nødvendigheten av overgangsordninger, men slike er ennå ikke vurdert.

For å si det med Lønning 1987: «Faktiske prioriteringer etableres for ofte uten at det foreligger noen form for kritisk faglig/økonomisk vurdering/forskning, konsensus eller administrative vedtak, og uten forutgående drøfting og vurdering på helsepolitisk ansvarlig nivå. Prioriteringsbeslutninger skjer ofte ad hoc og diktert av foreliggende omstendigheter.»

I et land der man debatterer funksjonshemmedes rett til seksualterapi og pedofiles rett til behandling, og erstatningsretten stadig når nye høyder, er det lett å forstå de barnløses frustrasjon over statsbudsjettet. De betaler sin skatt på linje med behandlingstrengende promillekjørere, storrøykere og 15000 ufrivillig gravide, dvs. abortsøkende. Hvorfor ikke la alle ønskede barn få en sjanse?

Hele Norges coronakart