I SAMME GIR: Ben Bridwell og hans Band of Horses trives best i et lavt gir. Det skaper mange behagelige stunder selv om det føles litt som man står på stedet hvil. Foto: Eirik Helland Urke
I SAMME GIR: Ben Bridwell og hans Band of Horses trives best i et lavt gir. Det skaper mange behagelige stunder selv om det føles litt som man står på stedet hvil. Foto: Eirik Helland UrkeVis mer

Barn av regnbuen

Naturen hjalp Band of Horses med scenedekoren.

KONSERT: Noe av det som kan være artig med festivaler, er alle de utenforstående faktorene som kan krydre opplevelsen i en eller annen form.

Da Band of Horses entret Enga-scenen til et teppe av sval americana-infisert indie, dannet regnbuen en perfekt ramme rundt de tatoverte og skjeggete gromguttene fra Seattle. Slikt får man ikke kjøpt på sjappa for sceneeffekter, her er det naturen som setter betingelsene.

Det er mye nerve i fingrene og strupehodet til Ben Bridwell. «First Song», «Is There a Ghost» og «The Funeral» er alle lysende eksempler på hvordan kaskader av gitarklimpring og et pust av lett perkusjon kan gjøre Band of Horses til det ultimate lydsporet for en sårt tiltrengt virkelighetsflukt, problemet er at man også må kjenne at man lever også.

Etter en time i Band of Horses´ favntak begynner man å miste noe av følelsen i kroppen.

De spede forsøkene på å heve temperaturen, som for eksempel med «The Great Salt Lake», blåser fort over og Band of Horses befinner seg atter en gang i et landskap hvor de er farlig nær å forsvinne i seg selv.

Det blir mye godt det samme problemet som under fjorårets Hove-konsert. Det er selvsagt innbydende vakkert, men i lengden blir man nummen av det monotone stemningsregisteret.