Barn av sin tid

Knapp, vakker, angstfylt og billedsterk forgjengelighetsvandring.

BOK: «Se, her er jeg. Jeg har på meg grønn militærjakke, en skjorte, et par grå joggesko som er blitt flekkete av jord. Over skulderen, en brun skinnveske. Jeg er sulten, trøtt, øynene er tørre.»

Stort mer får vi ikke vite om hovedpersonen i «Tunnel». Og stort mer vet muligens hovedpersonen heller ikke om seg selv.

Usynlig

«Tunnel» er poeten og musikeren Midrés tredje roman. Den knapt hundre siders prosalyriske fortellingen har en story som ikke veldig spektakulær. Jeg-personen våkner på en benk i en bakrusliknende tilstand. Han har tilsynelatende ingen erindring om sin fortid.

Han oppsøker en kvinne han åpenbart har vært sammen med tidligere. Bankkortet hans blir slukt av automaten. Et studentkort fører ham til Universitet, men heller ikke der finnes han i systemet. «Hvis du føler deg usynlig nå, skal du vite at du ikke er den eneste. Det finnes mennesker som går slik hele livet,»sier sekretæren på HF.

Erindring

Midré debuterte i 1995. Han er en eksklusiv forfatter, som bevisst er lojal mot visse gjennomgangstemaer. Med sin kretsing rundt erindring og forgjengelighet, er han et barn av sin tid. I «Tunnel» vandrer vi sammen med jeg-personen i gatene. Fortelleren beskriver omgivelsene som om det er første gang han ser. Han følger etter mennesker som med ett bare forsvinner. Han prøver forgjeves å gripe seg selv. «Hvis jeg ser meg selv som barn, blir det tilfeldige løsrevne bilder. Tiden mellom hendelsene er borte, bildene svirrer.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

I diktsamlingen «Formular» (2003) beskriver Midré episoder fra flyktningleiren i Sangatte i Frankrike under andre verdenskrig. Inngangen til togtunnelen under den engelske kanalen blir et bilde på mørke og håp. I årets roman blir tunnelen et nesten litt overtydelig bilde på døden. I hvert fall når fortellingen avsluttes med et stort hvitt lys, nærmest en klisjé på en nær døden-opplevelse. Det er mye blod her: Et imaginært bilde av naboen som flyter i blod, fortelleren selv som blør neseblod. Også det bitte litt påtrengende for den ellers eksklusive Midrè.

Sterkt inntrykk

«Tunnel» gjør likevel sterkt inntrykk. Midré er mer poet enn prosaist. Han er en sjelden billedskaper, og maner fram en fenomenologisk forgjengelighetsangst som setter seg hos leseren: Hvem er vi? Eksisterer vi i det hele tatt? «Verden lukker seg bak meg,» sier fortelleren. «Det du trodde var en uendelig hukommelse, er et raskt vindkast.»

«Og senere skal alt som finnes i oss – alt som har rørt ved oss – vaskes, pudres, forsegles i plast, pakkes ned, pulveriseres, fraktes bort. Hvert støvkorn, hvert flak av aske skal spres som om man aldri noensinne har levd. Men vi har levd. Vi har gått opp trappene til fremmede leiligheter som senere skulle bli hjemmene våre, vi har lent oss mot hverandre i trange, opplyste baderom, vi har holdt rundt hverandre i senger uten dynetrekk og kjent at vi ikke kom nærmere... Det har snødd, regnet, vi har reist oss, skrudd opp musikken, lent oss ut av de smale vinduene, ropt til hverandre, vi har løftet hendene foran ansiktet og fingertuppene har vært røde mot sollyset.»