Barn bak lås og slå

Ideen om særfengsel for unge er i dag nesten nøyaktig 80 år gammel. Den 1. juni 1928 ble «Lov om oppdragende behandling av unge lovovertredere», arbeidsskoleloven, vedtatt. Loven sa at unge lovbrytere skulle gis særlig oppdragende behandling i arbeidsskole. Gjennom yrkesopplæring og pedagogisk/psykologisk behandling skulle de unge oppdras til å innta konstruktive roller i samfunnet. Fordi det skulle dreie seg om opplæring og behandling, skulle dom til arbeidsskole ikke kalles straff. Anstalten skulle være åpen. Oppholdet skulle være lenger enn en tilsvarende fengselsdom fordi behandlingen kunne ta lengre tid.

Arbeidsskolen på Berg ble åpnet i 1951. Temmelig snart viste det seg at forsøket var mislykket. Arbeidsskoleelevene rømte mye mer enn ventet. Det førte til opprettelsen av to lukkede avdelinger, en på Sem og en i dagens Oslo fengsel. Tilbakefallet var skyhøyt, noe som ble grundig dokumentert i en stor undersøkelse av psykolog Kåre Bødal. Det hele ble så pinlig at ble Arbeidsskolen nedlagt i 1965.

Men Arbeidsskolen gjenoppsto straks, med hjemmel i ungdomsreaksjonsloven av 9. april 1965, under navnet «Ungdomsfengsel». Dom til ungdomsfengsel, i motsetning til den gamle arbeidsskoledommen, ble kalt «straff», minstetida var noe kortere enn i arbeidsskole og varetektsopphold ble fratrukket.

Hvordan gikk dette forsøket? Like dårlig som det foregående. Igjen var Kåre Bødal, nå direktør for fengslet, på pletten og foretok en grundig undersøkelse. Enden ble at også Ungdomsfengslet ble nedlagt, og loven som hjemlet tiltaket ble opphevet, i 1975.

En NOU (2008:15) som kom før jul, inneholder forslag som i realiteten gjentar historien. Ordene og planene er på mange måter frapperende like, som om man ingenting har lært av historien.

Det er ikke så få barn fra 14-17 år som dømmes til fengsel i Norge. Fordi omløpshastigheten er stor, er det imidlertid få som sitter i fengsel til enhver tid. Ved inngangen til 2006 satt det i alt 1 – en – person i alderen 15-17 år på fengselsdom i norske fengsler. På samme tidspunkt satt det seks i varetekt. Antallet plasser summerte altså til sju ved årets begynnelse.

NOU-en foreslår at det bygges/innrettes seks «enheter» for barn i fengselsvesenet – en «enhet» i hver region i kriminalomsorgen. «Enhetene» skal være små. Stortingsmelding nr. 37 (2007-2008) har på en utidig måte foregrepet begivenhetenes gang, og allerede lagt grunnlaget for to slike «enheter», en ved Bjørgvin fengsel i Bergen og en i Oslo. Planlegging av enheten ved Bjørgvin er kommet lengst. Den skal innrettes med seks plasser. Hvis vi regner med at de seks enhetene som foreslås i NOU 2008:15 skal ha samme antall plasser, blir dette i alt 36 fangeplasser for barn, mens antallet i alderen 15-17 på et gitt tidspunkt i 2006 altså til sammen var sju.

Det vil være to måter å fylle de tomme plassene på. For det første kan man spe på med eldre fanger. Dette foreslår NOU 2008:15 på side 160. Denne løsningen strider mot barnekonvensjonens pålegg om å skille barn fra eldre fanger. Den andre måten å fylle tomme plasser på, er å idømme flere barn fengselsstraff eller utvide fengselsstraffens lengde. NOU-en hevder at det ikke er siktepunktet. Men nettopp det vil høyst sannsynlig skje. Slik er strafferettssystemets logikk – kommer det flere fangeplasser vil de bli benyttet. Det er intet i forslaget som garderer mot dette, og presset i den retning vil fra mange hold bli stort.

NOU 2008:15 hevder at dette «ikke er et forslag om å gjeninnføre ungdomsfengsel i Norge» (s. 160, kursiv i original). Det er riktig at det gamle Ungdomsfengslet (så vel som Arbeidsskolen som kom først) var større enn de «enhetene» som nå foreslås, med lengre særskilte ungdomsfengselsstraffer og et eldre klientell. De nye «enhetene» skal ha tverrfaglige opplegg, behandlingsteam, barnevernspedagog og miljøarbeider.

Men likheten med det gamle Ungdomsfengslet er likevel slående. Hør bare hva man den gang tenkte seg: Men tenkte seg arbeidstrening og elementær innføring i en arbeidsgren. Man tenkte seg at fangene skulle delta i obligatoriske gruppeaktiviteter fem kvelder i uka, man skulle ha et fullverdig undervisningsopplegg med pedagogisk tilbud, man skulle legge vekt på best mulig innsikt i og kontakt med den enkelte fange, det skulle utarbeides mottakelsesrapport, behandlingsjournal og løslatelsesrapport, man skulle ha kontakt og samarbeid med fangenes pårørende og besøk av prison visitors, man skulle ha ukentlige møter med uformell kontakt med samtlige innsatte, man skulle ha permisjoner med henblikk på å opprettholde familiekontakten, samt hyppige og lange besøk.

Det var vanskelig – men ansett meget viktig – å få ansatt psykolog som kunne foreta psykologiske undersøkelser og behandling. Selv om man ikke brukte ordet tverrfaglig, anså man det som topprioritert å få noe liknende (se nærmere Bødals bok Fra arbeidsskole til ungdomsfengsel, 1969).

Hovedproblemet i Ungdomsfengslet lå i den fengselsmessige rammen. I de nye barnefengslene, som det er riktig å kalle dem, ligger problemet også i den fengselsmessige rammen. Fengselsrammen virker knusende på det gode innhold.

Sterkinstitusjonen i Kristinelundveien i Oslo, med topp behandlingspersonale, er enda et eksempel på noe fengselsaktig som gikk helt galt. Den måtte nedlegges.

Vi må lære av historien. Det må på det sterkeste advares mot å innrette barnefengsler i Norge.

Men så spør man: Hva er alternativet? Skal vi plassere disse barna med særlig alvorlige atferdsproblemer, som i dag varetektsfengsles eller dømmes til fengsel, i barnevernsinstitusjoner? Det er en nesten like dårlig idé. Oppholdet i barnevernsinstitusjon vil lett bli lengre enn hva domstolen har satt, fordi man i behandlingens navn og med hjemmel i barnevernloven sikkert vil finne veier til å kunne forlenge oppholdet ut over dommen. Og barnevernsinstitusjonene, som allerede i dag uformelt og på folkemunne til dels ses som en slags straffende innretninger, vil som tillegg få eksekvering av formell straff som oppgave og rykte.

Dette er ikke feltet og tida for løsninger som blir fastlåste. Det er meget viktig å få barn ut av fengsel, men ikke inn i andre permanente materielle strukturer som blir like fengselsaktige. Det vil låse tenkningen fast i nye tiår. Det er viktig å ta utgangspunkt i et helt annet spørsmål: Hva trenger akkurat dette barnet? Det finnes mange alternative muligheter for slike individuelle opplegg – konfliktråd, ungdomskontrakter, fosterhjem, forsterkede fosterhjem, men først og fremst helt «skreddersydde» individuelle tiltak som tar utgangspunkt i det enkelte barnets behov. Store ressurser må tilordnes hit. Store ressurser vil være tilgjengelige når tanken om de seks barnefengslene ikke realiseres.Tar man det spørsmålet som utgangspunkt, må man nødvendigvis bevege seg ut av permanente materielle strukturer som plasserer barna i en felles ramme og mer eller mindre felles løsninger, som gang etter gang gjennom historien har vist seg som dødfødte ordninger.