Barn blir ikke født på Fornebu

I forbindelse med forslaget til nye retningslinjer for adopsjon har adoptivforeldres alder, ekteskapelige status og seksuelle legning tatt all oppmerksomhet. Forslaget mangler imidlertid en gjennomgang av hva adopterte barn trenger for å sikres en trygg og stabil oppvekst i Norge. Særlig er det nødvendig å se på behovene til de familiene der barna har med seg tyngre bagasje enn det foreldrene klarer å bære alene.

Det er en uvant forestilling for de fleste - både lek og lærd - at et barn eller en ungdom som lever med «omsorgsoverskudd» rundt seg, avviser, neglisjerer og kanskje til og med ødelegger denne omsorgen. Men for enkelte barn ser det ut som deres livserfaringer før adopsjonen har skapt så store traumer knyttet til svik, forlatthet og brudd at de har utviklet en redsel for å oppleve og motta omsorg. Avvisning av omsorg blir deres beskyttelse mot nye svik.

Mye av tankegangen rundt utvelgelsen av adoptivforeldre hviler på forestillingen om at foreldrenes omsorgsevne er målbar, og at graden av vellykkethet ved adopsjonen nærmest er proporsjonal med denne. Men en familie skapes ikke bare gjennom at barnet blir gitt omsorg, barnet må også evne å motta omsorg. Omsorg er mer enn trygge rammer, oppfølging og tilstedeværelse. Det er også kontakt og relasjonsbygging. Den psykologiske omsorgen utvikles i et vekselspill, og det er i barnets gjensvar foreldreomsorgen gjenskapes og opprettholdes.

Foreldrene som opplever at barnet vegrer seg mot omsorg, reagerer i første omgang med forvirring. Det strider mot alt de har forestilt seg, og de fleste leter etter årsaken til problemene hos seg selv. Etter forvirringen følger fortvilelsen. Alle veier for å nå barnet med nærhet og stabil kontakt er prøvd. Selve grunnideen ved adopsjon, å gi barnet en trygg og harmonisk oppvekst, føles truet.

Mange foreldre vet ikke hvor de skal henvende seg når problemene oppstår, og begynner å sende ut «prøveballonger» mot hjelpeapparatet. Det kan øke både forvirringen og fortvilelsen, rett og slett fordi de opplever å bli mistrodd når de prøver å beskrive situasjonen. Forklaringen er like komplisert som den er enkel: Disse barna er skadet i sin evne til tilknytning, et problem som først og fremst blir synlig i nære og forpliktende relasjoner - og da særlig i familien. Mer overflatisk sosial kontakt behersker mange langt bedre, og de kan fremstå svært mestrende når kontakten er sekundær og skiftende. Barnas problemer blir derfor ofte usynlige for omverdenen, det være seg naboer, skole eller hjelpeapparat.

Manglende hjelp og forståelse har ofte som resultat at problemene akselererer, og følgen kan i verste fall bli at barnet plasseres på institusjon. Barnet opplever det det trenger minst - et nytt brudd, mens foreldrene sitter igjen med skyldfølelse for at de har repetert det grunnleggende sviket i barnets tidligere livserfaring.

Noen adoptivforeldre med denne type dyrekjøpt erfaring har søkt sammen, og dannet Adoptivforeldreforeningen (AFF). Foreningen har som formål å trygge og stabilisere adoptivbarns oppvekst i Norge, uansett hvilken bagasje de bærer med seg.

Det er foreningens erfaring at de barna som var eldst ved adopsjon, sliter mest. Men det finnes også eksempler på at barn som har levd mange år i hjemlandet før adopsjon, ikke har spesielt store problemer. Det kompliserer bildet ytterligere at barn som var helt små da de ble adoptert, har utviklet samme type problemer som eldre barn. Alder alene er derfor ikke tilstrekkelig for å forutsi graden av problematikk. Det er det enkelte barns opplevelser og påkjenninger både under svangerskapet og i tiden før adopsjonen som ser ut til å være avgjørende. Dette er forhold som det bare i begrenset grad er mulig å kartlegge.

Det er lett å bli sittende i en ensidig negativ forståelse av barn som er ekstra krevende. Det tjener imidlertid verken barna eller foreldrene deres. Disse barna kjennetegnes ikke bare ved hva de har manglet i tidlig barndom, men også gjennom hva de har utviklet. Mange har utpreget psykisk og fysisk styrke, et stort mot og en ukuelig vilje. Men styrke, vilje og mot kan ta ulike retninger. Utfordringen er å hjelpe dem til å styre mot vekst og ikke mot destruksjon.

I forslag til nye retningslinjer understrekes det at «hver familie som godkjennes skal ha kapasitet til å ta hånd om et hvilket som helst barn» (vår utheving). På den ene siden innser myndighetene at mange barn er ekstra krevende, på den andre siden legges hele ansvaret for å håndtere problemene på foreldrene. Rent bortsett fra at myndighetene med uttalelser som dette stiller krav til adoptivforeldre som ingen andre foreldre møtes med, er det etter vår erfaring helt urealistisk å forvente at det finnes foreldre som kan klare en hvilken som helst belastning. Adoptivforeldre opplever allerede et stort forventningspress på at de skal håndtere de eventuelle problemer som oppstår alene, og er tilbakeholdende med å søke hjelp. De nye retningslinjene vil bidra til å heve terskelen ytterligere.

Siden det verken er mulig å forutsi hva adoptivbarn har med seg, og heller ikke mulig å finne foreldre som er garantert å klare en hvilken som helst omsorgsoppgave på egen hånd, vil de mest defensive mene at man må redusere alle former for adopsjon til et minimum. Det ville være en fallitterklæring, og en tragedie for fremtidige adoptivforeldrene og -barn. Alternativet er å møte situasjonen langt mer offensivt enn i dag, gjennom å sikre at foreldre og barn tilbys et tilrettelagt og tilpasset opplegg når de starter sitt felles liv i Norge.

Det er en selvfølge at barn født her i landet blir omsluttet av en rekke ordninger som skal trygge, sikre og følge opp mor og barn (svangerskapskontroller, barselgrupper, helsesjekk på sykehuset og oppfølging fra helsestasjonen). Det er derfor paradoksalt at det ikke finnes et like finmasket sikkerhetsnett tilpasset adoptivfamiliens behov. Et forslag er derfor at det utvikles hjemkomst- og oppfølgingsgrupper rundt adoptivforeldrene, og at dette tilbudet blir like alminneliggjort som tilbudene til andre barnefamilier.

Vi vil tro at etablering av hjemkomst- og oppfølgingsgrupper på sikt vil virke problemreduserende og forebyggende. De familiene som vil trenge støtte utover dette, fortjener å møte et kompetent hjelpeapparat. Fagmiljøer med kunnskap om familieetablering og relasjonsskadde barn er trolig de som er i stand til å gi den beste hjelpen. Det må derfor jobbes på to fronter: Samtidig som barnevernet gis førstehjelp for å kunne håndtere dagens akutte situasjon, må det bygges opp kompetanse utenfor barnevernet der fokus er rettet mot de spesielle avvisningsmekanismer barna sliter med, og hvordan slike mekanismer virker inn på familien.

Det burde være unødvendig, men vi vil likevel understreke at de opplevelsene mange av medlemmene i Adoptivforeldreforeningen har, heldigvis ikke gjelder alle adoptivfamilier. Likevel er vi overrasket over hvor stort nedslagsfelt erfaringene har, og vil fremholde at økt kunnskap om adopsjon vil komme alle til nytte. Når det gjelder godkjenningsarbeidet i forbindelse med adopsjon vil vi anta at det blant adoptivforeldre flest hersker enighet om at dette arbeidet bør utvikles og prioriteres, og at gjennomgangen av retningslinjene ønskes velkommen. Det vi imidlertid vil advare mot, er at ressursene blir brukt på å utvikle sofistikerte metoder for å finne foreldre man forventer kan klare en hvilken som helst belastning. Vi tror ikke de finnes. Mer i overensstemmelse med virkeligheten er nok det faktum at hovedtyngden av adoptivforeldrene er vanlige voksne med vanlig omsorgsevne, tålmodighet og stabilitet - og slik bør det også være. Langt viktigere enn å lete etter «superforeldre» er det å etablere gode ordninger som får vanlige foreldre til å ta ut uvanlige omsorgsressurser hvis det skulle vise seg påkrevet. Det er dessverre ikke slik at tollerne beslaglegger koffertene med trøblete bagasje når barna lander på Fornebu.