POLITISK KRAFTTAK: Vi etterlyser en internasjonal politisk erklæring mot bruk av våpen og for beskyttelse av sivile, særlig barn, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra grensa mellom Irak og Syria i 2014. Foto: Khalid Mohammed / AP Photo / NTB Scanpix
POLITISK KRAFTTAK: Vi etterlyser en internasjonal politisk erklæring mot bruk av våpen og for beskyttelse av sivile, særlig barn, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra grensa mellom Irak og Syria i 2014. Foto: Khalid Mohammed / AP Photo / NTB ScanpixVis mer

Krig:

Barn dør når byer bombes

Når byer bombes er over nitti prosent av de som dør og skades sivile. Krig er blitt urbanisert. Vi trenger et politisk krafttak mot bombing av byer.

Meninger

Syria, Jemen, Ukraina og Irak. Krigende parter slipper bomber fra fly og droner og skyter med artilleri. Raketter og granater sendes inn i bykjerner og flyktningleirer. Terrorgrupper bruker improviserte bilbomber og legger minefeller i hus og på skoleveier.

Når byer bombes er over nitti prosent av de som dør og skades sivile. Noen ganger fordi de krigende partene ønsker å ramme uskyldige sivile. Andre ganger er sivile uheldige, tilfeldige ofre, fordi militær presisjon er en illusjon når våpnene rettes inn i tett befolkede områder.

Ifølge Action on Armed Violence var 92 prosent av menneskene som ble drept av eksplosive våpen i tettbebygde strøk i 2017 sivile. Medisinske studier viser at splinter eller skudd som trenger inn i kroppen – i ansiktet, hodet eller overkroppen – gjør større skade på barn enn på voksne.

Udetonerte eksplosiver blir liggende igjen og truer sivile også etter at konflikten er slutt. Vi vet hvor store skader sivile – og spesielt barn – lider ved slike våpen, både på kort og lang sikt.

I juni arrangerte Tyskland et møte i Genève om nettopp de store konsekvensene bruken av eksplosive våpen i urbane strøk har for sivile. Alle væpnede styrker må tilpasse sine militære retningslinjer til de utfordringene det innebærer å drive militære operasjoner i befolkede områder.

Internasjonal humanitærrett (IHR) ble laget for å begrense krigens brutalitet, men mange land ser ut til å tolke det slik at militære nødvendigheter trumfer prinsippet om humanitet. Da blir IHR et tak, ikke et gulv. Det argumenteres altså juridisk for at det er legitimt at sivile dør – at barn dør.

Det er helt nødvendig at vi nå får til et politisk krafttak mot bombing av byer. Vi etterlyser derfor en internasjonal politisk erklæring mot slik bruk av våpen og for beskyttelse av sivile, særlig barn.

FNs generalsekretærer har i årevis oppfordret medlemsstater til å delta i et slikt arbeid. Flere stater har tatt til ordet for en tydelig erklæring. Den internasjonale Røde Kors–komiteen har oppfordret til å unngå denne typen bruk av våpen. Tiden er inne.

En politisk erklæring for å stanse bruk av eksplosive våpen med stor områdeeffekt i tettbebygde strøk vil ikke stoppe all inhuman bruk av disse våpnene, men det vil være en viktig start.

Erklæringen bør ha følgende mål:

1. En erkjennelse av de humanitære konsekvensene bruken av eksplosive våpen i byer forårsaker.

2. Konkret arbeid for å unngå bruk av eksplosive våpen i tettbebygde strøk gjennom å styrke nasjonal politikk og militær praksis.

3. Relevant informasjon om antall ofre og typen skader skal være tilgjengelig for offentligheten.

4. Ofrenes rettigheter må styrkes. Det gjelder spesielt barn og andre sårbare grupper.

5. Styrket ansvarlighet overfor brudd på folkeretten.

Noen mennesker lever i krigssoner, i utrygghet og risiko. Flukt er ikke alltid et alternativ. Antallet barn som lever i konfliktsoner har økt dramatisk de siste to tiårene, ifølge tall fra PRIO. De er utsatt for overgrep og forbrytelser.

Disse barna og voksne rundt dem må få bedre beskyttelse. De trenger opplæring i hva de selv kan gjøre for å hindre skader og lidelse. Norsk Folkehjelp styrker folks beredskap for krig og konflikt gjennom et nytt beskyttelsesprogram i Syria, Irak og Gaza.

Vi etterlyser økt finansiering og innsats for denne typen beskyttelse og beredskap. Vi trenger også mer forskning på konsekvensene av eksplosjoner, spesielt for barn, slik at bedre tiltak og oppfølging av dem som lever i krig kan gjennomføres.

Med erfaring fra blant annet forbudene mot miner og klasevåpen, kan Norge være pådriver, katalysator og initiativtaker i den videre samtalen om hvordan sivile i byene kan beskyttes. Hvis det er ett verdig formål å bruke sin utenrikspolitiske slagkraft på, er det å beskytte barn og andre uskyldige ofre for krig.