STRENG HELTINNE: Emily Blunt spiller tittelrollen når Disney gjenoppliver Mary Poppins i «Mary Poppins Returns». Video: Disney Vis mer

Mary Poppins og julenissen:

Barn har alltid elsket de strenge læremestrene i barnebøkene

Fra Mary Poppins til professor Dumbledore har de blitt ikoniske skikkelser

Kommentar

Egentlig er det fint å erfare at år etter år som voksen ikke er nok til å gjøre deg blasert. En av årets julefilmer er «Mary Poppins Returns», basert på P.L. Travers' klassiske barnebøker, og den ga meg en liten, barnlig iling i magen ved synet av Mary som kommer seilende strunk gjennom luften, båret oppe av paraplyen sin. Det var samme følelse som den gang jeg satt støttet opp av puter på barnerommet og slukte første bok om samme dame, flere ganger. Det var følelsen av at når Mary var i hus, ville alt kunne skje.

Mary Poppins er uforutsigbar, mystisk, men ikke manipulerende. Hun er godlynt, men streng; hun formaner barna i en kontant, nesten Margrete Munthe-aktig tone, men åpner dører inn til magiske, ofte absurde steder, der hverdagslige hendelser og gjenstander blir lekent snudd på hodet. Hun er også en av mange mentorskikkelser i den klassiske barnelitteraturen som har fått ikonisk status.

I det litt engstelige Norge anno 2018, der det debatteres om barn kan håndtere en julenisse som spør om de har vært snille, er det verd å peke på hvordan mange generasjoner av barn har lest og elsket bøker der de små hovedpersonene får bryne seg litt på en voksen skikkelse som utfordrer dem til å se på seg selv eller verden med friske øyne.

Denne gruppen av litterære lærere omfatter Aslan, løven i «Narnia»-bøkene av C.S. Lewis, som er en slags guddom, en moralsk oppdrager som kommer og går uten forvarsel. Den omfatter Gandalf, særlig slik han fremstår i J.R.R. Tolkiens barnebok «Hobbiten», som ser det storpolitiske bildet og oppfordrer hobbitene til å være modige. Den har rom for Willy Wonka i Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken», en eksentrisk rabulist som like fullt er den som har oversikt over den nær endeløse sjokoladefabrikken. Og i J. K. Rowlings bøker om Harry Potter kan både professor Dumbledore og professor McGonagall regnes som slike autoriteter; den opphøyde vismannen som gir en sjelden audiens og den bryske, men rimelige daglige lederen.

Ofte skildrer bøkene en modningsprosess, der det å bli mer selvstendig og skeptisk, også til læreren, er en del av ferden. Alle disse bøkene er britiske. Britisk barnelitteratur er full av foreldreløse barn og autoritetsfigurer som ikke er mamma eller pappa. De har sprunget ut av en litteratur der store deler av den utdannede klassen historisk har hatt erfaringer med barnepiker og kostskoler. Mange av disse erfaringene har vært ulykkelige, men i litteraturen kan disse skikkelsene bli hva de burde vært i den virkelige verden.

Men bøkene har hatt appell langt utenfor øyriket, og pirker borti noe mer fundamentalt. Den som leser dem, kan ane en lengsel etter en sterk og rettferdig voksen, som kommer inn i en situasjon med større krefter enn hva barnet selv har, og ordner opp. Kanskje handler det også om mestringsfølelse; om å bli pushet til å gjøre sitt beste av en oppmerksom lærer, og så lykkes. Å bli utfordret er også å bli sett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.