USKYLDIG: Svenske Lisa Holm (17) var savnet i fem dager før hun ble funnet død, ifølge politiet drept. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
USKYLDIG: Svenske Lisa Holm (17) var savnet i fem dager før hun ble funnet død, ifølge politiet drept. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Barn, ikke bli redde for verden

Å forsøke å gjemme det som har skjedd for barna våre, er ikke et alternativ. De ser nyheter, leser overskriftene, skriver Frida Boisen.

Meninger

Tiåringens øyne er blanke. Forsøker å forstå det ubegripelige, det vonde. At Lisa Holm er død.

Ute stråler sola over grønne trær, men datteren stiller viktige spørsmål om ondskapen.

Hvordan kunne de gjøre noe sånt med en jente?

Lisa var jo bare 17 år.

Det lange, blonde håret legger seg over hennes bare skuldre og den rosa sommerkjolen. De store øynene hennes stirrer mot mine. Hun ber om svar, om trøst, forsøker å forstå. Lillebror står ved siden av, like opprørt.

Håpet om at hun skulle bli funnet i live mens de lette etter henne, levde i oss alle.

Da nasjonen fikk beskjeden vi ikke ville ha - at den fabelaktige, vakre, glade, Skäraborgs-jenta Lisa Holm var funnet død, ble noe knust i landet vårt. Med nyheten om at to menn ble pågrepet, mistenkt for drap, og en kvinne for å ha skjult en forbrytelse, gikk det kaldt nedover ryggen på oss alle. Tårer når man tenker på Lisa, tårer når man tenker på Lisas familie.

Å forsøke å gjemme det som har skjedd for barna våre, er ikke et alternativ. De ser nyheter, leser overskriftene. De forstår, de reflekterer. For barna er de klokeste vi har.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hun hadde jo ikke gjort noe. Hvordan kan man gjøre noe sånt da? sier lillebror og slår ut med armene.

- Om noen kunne drepe en uskyldig jente, kan det skje igjen? Ble verden farligere nå? Ble den mer skremmende?

Barnas spørsmål krever svar. Krever ærlighet. Jeg skal aldri lyve for barna våre. Alltid være ærlig. Det er viktigere nå enn noen gang, når de spør om det som rister ved hele deres eksistens.

Jeg forsøker å forklare: - Det skjer nesten aldri. Men det finnes mennesker som er så syke, eller onde, at de kan skade eller drepe et barn.

Barna nikker. Innser hva ondskap er, de vet hva døden er. Deres tanker om døden har vært med nærværende enn vanlig. De prater ved matbordet om hvordan de ønsker at ikke morfar, mormor eller farmor hadde dødd. At de ønsker at de var her. De prater om hvor myk farmor var å klemme på, hvor god fisk morfar alltid laget. Hvor gøy det var å fiske krabber sammen. Hvordan de sang og gråt i begravelsene. Jeg sier at det er fint å savne noen. At det betyr at man har betydd mye for hverandre.

Jeg sier det og merker at døden nok en gang har blitt nærværende i vårt hjem.

Sjuåringen kryper nærmere. Sier han er redd. Jeg sier at det er bra at han forteller hvordan han føler, at det ikke er rart man blir redd. Forklarer at det er bedre om man deler på redselen, at det blir lettere å bære, lettere å slippe.

Jeg forklarer hvorfor vi foreldre minner dem på hvor viktig det er at de aldri blir med noen de ikke kjenner. Selv om noen vil ha hjelp til å lete etter en hund som har løpt av gårde. Jeg minner dem på hvor viktig det er å gå sammen. Å ringe så fort man kommer fram.

- Løp så fort du kan, skrik så høyt du kan, spark og slåss om en voksen du ikke kjenner tar deg med uten lov.

Så legger jeg til:

- Men det går aldri an å beskytte seg mot alt. Iblant har mennesker bare fryktelig uflaks. Ingen kloke råd beskytter mot alt. Ondskapen kan slå til uansett. Det skal man vite. Men vet dere, elskede barn, sier jeg:

- Det viktigste av alt, er at dere ikke blir redde for verden. Dere kan ikke gå gjennom livet redde. Da har ondskapen vunnet.

Vi tar en lang klem, og så sier jeg:

- I sommer er det viktigere enn noen gang at vi klemmer mye. Minner hverandre på alt det gode i verden. Og være takknemlige for det vi har. Hver dag.

Saken er oversatt fra Boisens artikkel Barn, bli inte rädda för världen, publisert på Expressen GT.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook