MÅ FORSTÅ: Ved sykdom og død trenger barn fakta om hva som har skjedd og hva som skjer. Men de trenger også mye forståelsesinformasjon, slik at den virkeligheten som omgir dem blir begripelig, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Scanpix
MÅ FORSTÅ: Ved sykdom og død trenger barn fakta om hva som har skjedd og hva som skjer. Men de trenger også mye forståelsesinformasjon, slik at den virkeligheten som omgir dem blir begripelig, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Krisepsykologi

Barn må bli tatt på alvor

Meritterte fagfolk kalte det «luksus» og mente det var godt nok med den sosiale støtte som gis av venner og familie i slike situasjoner.

Meninger

«Jeg er syk, men de får vite alt». Dette er ordene til en tenåring med kreft tidlig på 1980-tallet. Han, som så mange andre barn, fikk ikke informasjon om sin sykdom og måtte tolke signaler fra en syk kropp som best han kunne. Et annet glimt inn i tiden for snart 40 år siden; døde et barn, så ble skolepulten båret ut og lite, om noe, ble sagt om hvorfor. Enkelte kreftsyke barn opplevde det samme, de kom tilbake til et klasserom hvor de allerede var avskrevet og pulten båret ut eller overtatt av en annen.

PSYKOLOG: Atle Dyregrov. Foto: NTB Scanpix
PSYKOLOG: Atle Dyregrov. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Kulturen var barnefiendtlig, barna var utestengt fra samtaler, ritualer og måtte famle seg fram i sin forståelse av smertefulle livshendelser. Kunnskapen om sorg og traumer og hvordan dette påvirker barn og hva som er best for dem var mildt sagt mangelfull. Det var faktisk internasjonale fagfolk som mente at barn under eller i tidlig skolealder ikke kunne sørge fordi de ikke hadde mentale forutsetninger for det.

PSYKOLOG: Magne Raundalen. Foto: Steinar Buholm.
PSYKOLOG: Magne Raundalen. Foto: Steinar Buholm. Vis mer

Det var denne virkeligheten vi satte oss fore å endre på. Som psykologer på Barneklinikken ved Haukeland sykehus hadde vi orkesterplass til en psykologisk «syk» samtid hvor barn ikke ble tatt på alvor. Vi skrev kronikker og bøker, bokkapitler og faglige artikler, men ikke minst holdt vi seminarer for lærere landet rundt.

Vi skal ikke si at vi har æren for den kulturrevolusjon som fulgte, men vi bidro. Her kan vi også takke et barn som ga oss en leksjon vi aldri glemmer, som vi fikk kort tid etter at vi hadde «inntatt» Barneklinikken. Kreftlegen hadde under tvil godtatt en bestilling fra foreldrene på at kreft ikke skulle nevnes, alle skulle si at medisin virker, du blir frisk, ferdig med det.

Etter et par møter skjønte han at vi var annerledes og han utbrøt plutselig: «Dere må få meg over på et annet sjukehus. Helst Rikshospitalet, for her skjønner de ikke hvor sjuk jeg er!» Vi fikk helt klart for oss hvem som var våre oppdragsgivere. Vi laget slagordet «respekt for barnas forstand», og Barneombudet opprettet telefonlinje for barn med tittelen «Klar melding».

Gradvis forandret holdninger seg, barns behov for gode forklaringer og åpen, direkte og sannferdig informasjon ble innarbeidet i rutiner på sykehus, i barnehager og skoler. Da vi skrev om behovet for beredskapsplaner i skolen ble dette fulgt opp, og skolene var blant de første som utviklet planer som omtalte hvordan barn og unge kunne følges opp på en god måte. Da vi foreslo opprettelse av kriseteam i midten av 1980-årene, før dette ble en realitet, var det ikke minst på bakgrunn av vår erfaring med mangelfull hjelp til barnefamilier som opplevde plutselige dødsfall.

Kulturrevolusjonen som siktet mot en varm ivaretakelse av barn som opplevde kriser har spredd seg til en generell forståelse av betydningen av å ivareta familier når det verste skjer. At det i Norge i dag finnes kriseteam som stiller opp for familier etter drap, selvmord, ulykker og katastrofer avspeiler den endring som gradvis skjedde med utgangspunkt i at barn og familier måtte møtes på en bedre måte når krisen rammet.

Dette skjedde ikke uten motstand, meritterte fagfolk kalte det «luksus» og mente det var godt nok med den sosiale støtte som gis av venner og familie i slike situasjoner. Men vår erfaring og forskning har vist at det ikke er et enten eller, men et både og. Vi trenger våre sosiale omgivelser, men vi trenger også faglig god oppfølging.

Hvorfor har denne kulturrevolusjonen vært så viktig. Barn trenger å forstå det som skjer i deres nærhet. Mister de en mor eller far, søster eller bror, så strever de med å forstå. De trenger voksen støtte i å bygge en tidslinje i det som skjer, de trenger å forstå hva som skjedde, sine egne og andres reaksjoner, og de trenger sammenheng i sine opplevelser. Uten gode, trygge voksne rundt seg som får gode råd om hvordan barna kan ivaretas, risikerer vi at de utvikler fantasier, misforstår hva som skjedde eller reaksjoner de opplever, eller bruker mestringsmetoder som slår tilbake senere.

Foreldre trenger hjelp til egne reaksjoner, slik at deres foreldrekapasitet blir minst mulig svekket. Når barna inkluderes i ritualer, som syning av den døde, begravelse og minneseremoni, bidrar det både til å virkeliggjøre tapet og til forståelse av hva som skjer med den døde. Men, det er kort vei mellom det som er bra for barnet og det som kan gi tilleggsbelastninger. Gode råd fra oppdaterte fagfolk er en forutsetning for god krisepsykologi.

Er alt bra nå? Selv om mye er blitt bedre, kan vi ikke svare et ubetinget ja. Fremdeles får vi rapporter om at barns behov må vike, fordi voksne synes det er for smertefullt å informere barn om det som er vondt og vanskelig. Et selvmord kan omskrives som et hjertedødsfall, eller viktig informasjon utelates fordi en tror barnet er for lite til å forstå.

Når den psykiske smerten er tung for voksne, skyves barns behov lengre bort. Da gjør en valg som gir mindre smerte nå, men som kan gi mye smerte senere. Derfor er det svært bra at vi har fått en lov som sikrer barn som pårørende. Det er også viktig at vi fortsetter å sette barns behov på kartet. Barn trenger fakta om hva som har skjedd og hva som skjer, men de trenger også mye forståelsesinformasjon slik at den virkeligheten som omgir dem blir begripelig. Kulturrevolusjonen var høyst nødvendig, men den må holdes levende for kommende generasjoner.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.