Fengsler barn: Justisminister Sylvi Listhaug (Frp). Her under åpningen av en ny modul på politiets utlendingsinternat på Trandum. Foto: Håkon Mosvold Larsen
Fengsler barn: Justisminister Sylvi Listhaug (Frp). Her under åpningen av en ny modul på politiets utlendingsinternat på Trandum. Foto: Håkon Mosvold LarsenVis mer

Frihetsberøvelse:

Barn må ikke fengsles

Det er ikke lett for en elleveåring å forstå hvorfor hun er låst inne. Det er ikke lett for meg å forstå hvorfor vi mener det er så viktig å sperre dem inne heller.

Kommentar

Når norske myndigheter utsetter utenlandske barn for frihetsberøvelse, kalles det «internering», ikke fengsling. Så mye for å kalle en spade for en spade. Praksisen fikk oss nylig dømt for krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), Grunnloven og FNs barnekonvensjon. Staten ble i fjor ble felt i lagmannsretten for å ha «internert» to utlendinger og deres fire barn i 20 dager. Det yngste barnet var sju år, det eldste fjorten.

Fengsling som strekker seg utover et svært kort tidsrom, regnes som grove brudd på barnas rettigheter. Ifølge en rapport fra NOAS og Redd Barna ble om lag 800 barn internert i perioden 2013–2017. Ifølge rapporten sliter barna det gjelder, med «søvnproblemer, konsentrasjonsvansker, frykt for politiet og endret atferd.» Sammen med barneombudet viser organisasjonene til FNs spesialrapportør mot tortur «som har uttrykt bekymring for skadevirkninger av frihetsberøvelse av barn. Selv svært kortvarig frihetsberøvelse kan påvirke barns kognitive og emosjonelle utvikling.»

Det skjer ikke ofte, men det skjer ofte nok. Til nå har vi låst dem inne på Trandum – politiets utlendingsinternat, som blant annet benyttes til fengsling av mennesker som har forsøkt å unndra seg utsendelse av landet.

Familiens advokat, professor Mads Andenæs, sa til NTB at opphold på Trandum «er som å være i et norsk fengsel med et strengt regime». Tre jusstudenter som bisto Andenæs med saken, fortalte i en kronikk i Dagbladet om «gardiner som måtte være trukket for, for å skåne barna fra voldsepisoder på voksenavdelingen; øredøvende flystøy som gjør at det er forbudt å bygge boliger i området; piggtrådgjerder og innlåsing 11–12 timer i døgnet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et av familiens barn beskrev tiden der som «veldig vanskelig og skamfull.» Hun var elleve år.

Flyktningkrisen og økt migrasjon har satt rettsstatens institusjoner og prinsipper på prøve. Når presset er stort på mottaksapparat, politi og politisk ledelse, er det mer krevende enn normalt å sikre en trygg og rettferdig behandling av asylanter – både dem med krav på opphold, og dem uten.

Dessverre har vi åpenbart sviktet når det gjelder barns vern fra frihetsberøvelse. Selv om mange mener myndighetene må ha mulighet til å håndheve konsekvensene av avslag på asylsøknaden, er selv frihetsberøvelse for voksne virkemiddelapparatets siste skanse. Det er et viktig prinsipp. Bruken av tvangsmidler bør unngås så langt det lar seg gjøre.

I den nevnte familiens tilfelle fastslo lagmannsretten at staten krenket Grunnlovens § 98, som sier at ingen må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling, fordi vi bare fengsler utenlandske barn under 15 år, ikke norske. Barnas krav på respekt for menneskeverdet, og at deres beste skal være det grunnleggende hensynet, ble også krenket. Myndighetene hadde ikke lovhjemmel for frihetsinngrepet, og benyttet overdreven tvangsmiddelbruk uten rettmessig grunn.

Nå er loven i ferd med å endres. Heldigvis til det bedre. Midt i Listhaug-bråket har det skjedd ting i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité. Den siste tiden har de behandlet regjeringens foreslåtte endringer i utlendingsloven, som blant annet beskriver tillate tvangsmidler.

Justisministerens proposisjon har til en viss grad tatt statens tidligere ulovlige behandling av barn til følge i forslaget. Selv om departementet hardnakket forsvarer retten til fortsatt å fengsle barn sammen med deres familier, strammer Stortinget inn på varighet, interneringsforhold, og i hvilke situasjoner det skal være lov. Barnefamilier skal ikke lenger fengsles på Trandum, men i egne og tilpassede internat.

Per i dag er fengsling inntil fjorten dager tillatt. Opposisjonen foreslo en maksgrense på 72 timer. Flertallet vedtok at «samlet interneringstid kan til sammen ikke ha lenger varighet enn 3 døgn, med mindre det foreligger særlige og sterke grunner.» Maksgrensa er nå ni døgn. Det er en bedring, men ikke godt nok.

Frihetsberøvelse av barn på flukt er noe av det mest inngripende staten kan gjøre. Det er det bred enighet om. Flertallet ønsker likevel ikke sette en stopper for det. Det til tross for at det finnes langt bedre alternativer. Elektronisk fotlenke er et av dem. Meldeplikt, et annet. Risikoen for at noen unndrar seg utsendelse er verdt å ta, så lenge vi ikke fenglser barn.

Justisminister Listhaug avviste en tidsbegrensning fordi hun mener de nye fasilitetene er trygge og gode. Uten gjerder, uten innlåsing på rommene. Men selv om hun har rett i at forholdene er bedre, ser hun bort fra at det er selve frihetsberøvelsen som ofte er belastende for barn. Det er ikke lett for en elleveåring å forstå hvorfor hun er låst inne. Det er ikke lett for meg å forstå hvorfor vi mener det er så viktig å sperre dem inne heller. Forby det.