MODIG: Feiring av at «Kaptein Sabeltann» har gjort en stor jobb for kroppen og at han har vært dobbelt modig. Først er han modig fordi han prøver å ta blodprøve selv om han gruer seg. Og så er han dobbelt modig fordi han klarer å si stopp når det blir for vanskelig. Vi velger å høre på han og øver i stedet slik at han kan få det til neste gang. Foto: Jørn H. Moen
MODIG: Feiring av at «Kaptein Sabeltann» har gjort en stor jobb for kroppen og at han har vært dobbelt modig. Først er han modig fordi han prøver å ta blodprøve selv om han gruer seg. Og så er han dobbelt modig fordi han klarer å si stopp når det blir for vanskelig. Vi velger å høre på han og øver i stedet slik at han kan få det til neste gang. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Barn på sykehus vil ikke at «mammas jobb skal være å holde meg fast»

Helsevesenet trenger stoppskilt.

Meninger

Jeg kjenner en gutt på seks år som blir Kaptein Sabeltann når det trengs. Han tar på seg en sjørøverhatt, står breibeint i sykehuskorridoren og setter hendene i siden. Nåde den som ikke gjør som han sier. Bioingeniøren får aller nådigst lov til å ta blodprøver av sjørøveren. Etterpå må alle gå planken.

Denne gutten er en av de modigste jeg kjenner. Han har måttet ta blodprøver hele livet og har jobbet for å finne nye måter å klare dette på underveis. Noen ganger blir det å ta blodprøve en for stor jobb, og vi må utsette. Da blir oppgaven vår å sørge for at han går ut av sykehuset med en opplevelse av å ha fått til noe likevel.

På Rikshospitalet møter vi barn og ungdom fra hele landet. Vi får være vitne til alt det fysisk syke barn får til i krevende situasjoner. Og noen ganger kan vi være med og bidra til at det blir bedre.

I møter med barn på sykehus har vi lært mye om hvordan barn ser verden, hva barn er opptatt av og hva som kan hjelpe barn til å oppleve at de blir sett og tatt på alvor. Vi erfarer at barn har en helt spesiell evne til å ta i bruk fantasi for å få krefter til å komme igjennom det som er vanskelig. De kan ta på seg en usynlig supermanndrakt, være Kaptein Sabeltann eller få hjelp av sykehusbamsen Rasmus og på den måten kjenne seg sterke nok til å få til det de gruer seg for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvert barn har en skattkiste av måter det kan hjelpe seg selv på. Vi som arbeider i helsevesenet må derfor gi barn anledning til å ta i bruk egne ressurser slik at de kan komme igjennom undersøkelser og behandling på en best mulig måte.

Alvorlig kronisk sykdom gir to til tre ganger økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stress. Nitti prosent av barn på sykehus rapporterer om minst én svært skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er tre hendelser. Flere av familiene forteller om vonde opplevelser på sykehus, hos fastlege, tannlege eller helsestasjon. De forteller om behandlingssituasjoner der barna har vært redde, der det ikke har vært satt av tilstrekkelig tid og der det har endt med ufrivillig holding. Disse situasjonene preger alle involverte.

Vi må ta oss tid til å lytte etter barnets spørsmål og tanker, forklare hva vi skal gjøre og hvorfor. Deretter kan vi legge en plan for hvordan. «Du er her fordi du må gjøre en jobb for kroppen din. Det er viktig slik at du kan være frisk, leke og gjøre alt du liker. Du kan ikke bestemme om du skal gjøre det, men du kan være med og bestemme hvordan».

Ved å snakke eller leke igjennom prosedyren og avtale jobber, gir vi barnet og foreldrene en opplevelse av ro, forutsigbarhet, oversikt, kontroll og mestring. «Din jobb er å holde armen rolig og å se i boka, mammas jobb er å heie og sykepleierens jobb er å ta vaksinen. Dette får vi til sammen».

For noen år siden møtte jeg en gutt på fem år som trengte å si stopp. Han hadde blitt holdt mange ganger og stolte ikke på at vi bare skulle øve. Sammen fant vi ut at han måtte ha et stoppskilt. Avtalen var at dersom han holdt stoppskiltet opp stanset vi det vi gjorde, når han la det ned kunne vi fortsette. Vi øvde med å bruke stoppskiltet på sykehusbamsen Rasmus, sykepleier, bioingeniør og foreldrene for å sjekke om skiltet virket og til slutt på han selv.

Etter dette har vi benyttet stoppskilt i mange situasjoner. Stoppskiltet gir barnet kontroll. Vi erfarer at små barn, som tidligere skrikende måtte holdes, nå klarer å legge skiltet ned og få gjennomført prosedyrer på en rolig og kontrollert måte. Dette har resultert i spesialproduserte skilt med teksten «Til barn på sykehus», som benyttes i stadig flere situasjoner og av flere fagpersoner.

Da jeg senere spurte gutten hva som hjalp, svarte han: «Det at jeg fikk bestemme over tiden». Det paradoksale er at det å gi en oppleve av tid gjør at vi ofte får gjennomført prosedyrene mer effektivt og får flere barn igjennom. Særlig de gangene barna skal komme tilbake gjentatte ganger.

Fastholding, og særlig der foreldre blir bedt om å holde, er det barn selv opplever som verst. Vi vet at det forekommer mest ufrivillig holding blant de yngste barna og at yngre barn opplever mer intens redsel og smerte ved prosedyrer enn eldre barn. Likevel erfarer vi at det ikke alltid tilbys smertelindrende tiltak som bedøvelsesplaster eller lokalbedøvelse.

Barna vi møter vil at mamma og pappa skal «trøste, passe på og heie». De sier ikke at «mammas jobb skal være å holde meg fast». De gangene det er nødvendig, foretrekker barn som regel at det er sykepleier som «hjelper til å holde armen rolig» og mamma som trøster etterpå.

Enkelte ganger kan en ikke forhindre at det blir ubehagelig. De fleste ganger kan en allikevel stoppe opp og hjelpe barn og foreldre til bedre løsninger. Det er derfor viktig at vi som møter barn i sårbare situasjoner får anledning og ressurser til å bruke tid. Tid til å se, trygge og hjelpe barn på en best mulig måte.

Vi trenger å stille spørsmålene: Må prosedyren gjennomføres? Kan den gjøres på en annen måte? Gis det tilstrekkelig tid til forberedelse? Og vi trenger å etablere bedre prosedyrer og retningslinjer som forhindrer unødvendig bruk av holding og tvang.

Målet må være at barn og foreldre går ut av møtet med oss med en følelse av at de kan stole på oss, at de har fått til noe og at vi sammen kommer til å klare det som trengs om de kommer tilbake.

Takk til alle de oppfinnsomme barna på Rikshospitalet, som hver dag gir oss ideer til hva som hjelper.