Barn på TV-slanking

REALITY-TV: Det er spekulativt og betenkelig av TVNorge å lage tv-show av barn ned til 14 år som slanker seg.

TVNorge vil i sommer sende en gruppe overvektige ungdommer til Lanzarote for å slanke dem. Dette skal så sendes på TV i løpet av høsten.Det er mange aspekter ved dette opplegget. Kari Jaquesson, som skal være en av lederne, argumenterte i en debatt i Dagsnytt Atten nylig med at ungdom må begynne å ta ansvar for seg selv. Hun viste til at man nå blir regnet som ungdom til man er 35 år, mens man tidligere måtte klare seg selv fra konfirmasjonsalderen. Men i 2006 bor de fleste hjemme til de er ferdige med videregående skole, og kanskje litt lenger. Det er virkeligheten vi må forholde oss til. Og det er foreldrene som har ansvaret for matholdet i hjemmet. Det er derfor helt vesentlig at det arbeides også med foreldrenes holdninger - slik det gjøres i de oppleggene som igangsettes i regi av helsevesenet. Det holder ikke å ha med en forelder og tro at det kan endre en livsstil som familien kanskje har hatt i mange år. Jaquesson uttaler selv at mange av disse ungdommene bor i familier «hvor kulturen ikke akkurat hjelper til».

MITT hovedanliggende er imidlertid ikke det rent tekniske slankeopplegget, men den effekten det kan ha på unge mennesker å skulle blottstille seg i en slik setting. Det er unge mennesker i en svært sårbar alder det handler om. Flere voksne som har deltatt i forskjellige reality-programmer har i ettertid sagt mye om hvor vanskelig det har vært, og at de ikke forsto konsekvensene av hva de gikk med på. Jeg er overbevist om at så unge mennesker i enda mindre grad vil kunne overskue konsekvensene av å være med på dette. Det blir så alt for mye som frister. For det første en måneds opphold på Lanzarote. Det er et ganske solid agn på TVNorge-kroken. Deretter forestillingen om å bli så mye slankere. Jeg vet ikke hva TVNorge har forespeilet disse deltakerne, men ungdom har gjerne sine egne drømmer og forhåpninger, og vil så lett kunne gripe etter noe som virker forlokkende. Det er ofte vanskelig å tro på den som fremhever strevet og vanskelighetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET BLIR hevdet av de programansvarlige at ungdom som har søkt seg som deltakere har gjort det primært for å få hjelp til å bli slankere. Ja vel. Er virkelig TVNorges medarbeidere så naive at de ikke forstår hvor forlokkende det kan være for mange å skulle opptre på TV. Hvorfor skulle ellers så mange melde seg på i for eksempel Idolkonkurransen? Det er neppe slik at alle disse virkelig tror de har stemme god nok til å bli en stjerne. Min påstand er at svært mange melder seg på i den hensikt å få en kortvarig opptreden på TV, om de dummer seg ut aldri så mye. Den konkurransen er tross alt stort sett harmløs, og de vet hva de går til - med kritiske dommere og det hele.Problemet for ungdom som kanskje i utgangspunktet ikke er av de cooleste på skolen, i klassen eller blant vennene, er at det å opptre på TV likevel kan vise seg å ikke være inngangsbilletten til større popularitet. Det kan til og med slå ut helt motsatt. «Hvem tror du at du er - en TV-stjerne, kanskje?» Misunnelse kan avle så mye, og Janteloven står fortsatt ganske sterkt.Det er heller ikke et hvilket som helst TV-program det her er snakk om. Det er et show, hvor deltakerne vil komme til å vise fram såre sider ved seg selv og sitt liv. Og uansett hvordan det er lagt opp, vil det være vanskelig å komme unna et konkurranseaspekt. Hvem går ned mest i vekt? Vi må vel kunne regne med at deltakerne skal veies, for slik å vise de gode resultatene. Men når noen vinner, er det også noen som ikke vinner. Og det kan fort gjøre vondt verre. Det spekuleres dessuten i at det vil komme til konflikter. Jeg siterer programdirektør Eivind Landsverk: «En god historie fortalt på TV bygger på konflikt, og det er konflikten som driver historien fremover.» (Fra debatten i Dagsnytt Atten fredag 26/5.) Maken til visvas! For ikke å snakke om hvor uhyre spekulativt dette er.

OG NÅ ER vi ved en annen vesentlig innvending mot dette konseptet, nemlig det etiske. Kari Jaquesson sier klart og tydelig: «Ja, det blir nok en del grining.» Hun påpeker at all endring er smertefull. Og det har hun nok rett i. Men skal man virkelig la unge sårbare mennesker få vise frem sin sårbarhet på TV. Og her skal det også være med en forelder, etter hva jeg forstår. Jeg kan ikke forstå annet enn at det er duket for konflikt - ikke bare mellom deltakerne, men også mellom forelder og barn. Hva vil dette gjøre med resten av familien, som i ettertid får se dette på TV? Og merk, det er altså ønskelig for Landsverk at det blir en del konflikt - for det skal altså være det som driver historien fremover.Det blir hevdet av de ansvarlige at dette kan være en inspirasjon for andre overvektige ungdommer. Tror virkelig medarbeiderne i TVNorge det? Jeg er i så fall forbauset over naiviteten. Når har det å se på TV at noen løper fått TV-titterne til også å løpe - hvis de da ikke i forkant har vært bestemt på det? Egentlig er det vel den stadig økende TV-tittingen vi bør komme til livs, ikke slik som TVNorge nå gjør med et opplegg hvor de håper på at flere vil se TV. Min erfaring fra arbeid med ungdom med alvorlige spiseforstyrrelser forteller meg dessuten at TV-programmer oftere gjør dem mer motløse enn inspirert. I helse-Norge, som riktignok har vært seint på banen når det gjelder dette problemet, opprettes det behandlingstilbud mange steder i landet. Det man har erfart så langt, er at dette ikke er lett, og at det krever en betydelig innsats fra en hel familie.

SÅ VIDT JEG har forstått skal deltakerne undersøkes på forhånd. Er det for å undersøke om de vil tåle presset, for å se på motivasjonen, eller er det for å vurdere om den enkelte vil kunne nyttiggjøre seg opplegget? Hvordan vil den som undersøker gå fram? Blir det bruk av spørreskjemaer (alle som jobber med ungdom vet at de ofte underrapporterer problemer på slike skjemaer), blir det intervjuer, kommer vedkommende til å undersøke klassemiljøet, snakke med lærer osv? Jeg vil understreke at dette er mennesker i utvikling, og derfor ikke like lette å «klassifisere» som voksne. Personlighetstester på barn i utvikling er mer enn betenkelig. Og her snakker vi om ungdom ned til 14 år.De programansvarlige legger stor vekt på at det skal være fagpersoner involvert i dette, både før, under og etter at programmet er laget. Jeg må virkelig lure på hva slags faglig og etisk integritet disse fagpersonene har som kan tillate seg å være faglig alibi for et program med så mange etiske heftelser.Jeg må også undres over at dette virkelig kan være lov. Jeg forstår at så lenge foreldre lar sine barn stå fram, er det lite man kan gjøre. Men jeg tror at mange foreldre heller ikke overskuer konsekvensene av dette.