RELIGION: «Spørsmålet om omskjæring av guttebarn er ikke en medisinsk diskusjon», mener Halse. Foto: NTB Scanpix
RELIGION: «Spørsmålet om omskjæring av guttebarn er ikke en medisinsk diskusjon», mener Halse. Foto: NTB ScanpixVis mer

Barn som ikke skriker

Barna har fortsatt mange allierte i Norge, men må tydeligvis vente enda en stund før noen av dem sitter på stortinget.

Meninger

Norske politikere er pragmatiske. Veldig pragmatiske. De blir enige om fornuftige løsninger, gjerne på tvers av partigrenser. Vil gjerne slippe høylytte protester. Ikke krenke noen. Spesielt ikke hvis de som blir krenket kan påberope seg religiøse leveregler. Men hva skjer når de som krenkes ikke har en egen stemme? Hva skjer når de som rammes ikke har mulighet til å bli hørt? Da blir stortingets helsekomite enige om at det er greit å utføre irreversible, kirurgiske inngrep på vedkomnes kjønnsorgan.

Det er mange som står på barnas side og verner om deres rett til kroppslig integritet og religiøs selvbestemmelse. Barnelegeforeningen, barneombudet, sykepleierforeningen, barnekirurgene og landsgruppen av helsesøstre er alle på barnas side. Det er synd å se at ingen av politikerne i stortingets helsekomite har klart å innta det samme standpunktet, men enstemmig støtter regjeringens nye lovforslag.

Spørsmålet om omskjæring av guttebarn er ikke en medisinsk diskusjon, men handler om man skal sette foreldrenes religiøse overbevisning over barnets grunnleggende rettigheter. I sin egen lovtekst anerkjenner regjeringen at «Rituell omskjæring er som nevnt et inngrep som er forbundet med en viss risiko for skade og komplikasjoner, og i tillegg er det snakk om et kirurgisk inngrep som er permanent og som ikke kan reverseres.» Videre argumenteres det i lovteksten for at inngrepet er av en så alvorlig art at den helserettslige myndighetsalder på 16 år ikke er tilstrekkelig. Man må altså ha fylt 18 år for å kunne få utført en omskjæring mot foreldrenes vilje. Forslaget sier også at det skal legges betydelig vekt på guttens synspunkt og ikke utføres omskjæring mot hans vilje. I realiteten handler adgangen til å omskjære uten samtykke kun i de tilfeller hvor gutten ikke er gammel nok til å være i stand til å ha en mening, altså spedbarn. Med andre ord så gir det nye lovforslaget minst beskyttelse til de som er aller mest sårbare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

I lovteksten skriver regjeringen at loven kun har som formål å regulere rituell omskjæring. For omskjæring av helsemessige årsaker gjelder egne regler om hvordan og når dette kan utføres. Det betyr at foreldre som er overbevist om at omskjæring har helsemessige gevinster ikke kan velge dette for sitt barn med mindre de kommer opp med en religiøs begrunnelse. Loven står dermed igjen som en milepæl over en politikk som setter foreldrenes religiøse overbevisning over guttebarnets grunnleggende rettigheter. Det er ikke bare et bare et svik mot barna, det er også en dårlig tankegang å bygge et land på. Enten så er barnets rettigheter ukrenkelige eller så er de det ikke. Her gjør et samlet storting seg skyldig i å detaljstyre hvilke religiøse hensyn som er høyverdige nok til å kunne trumfe barnets beste. Hva gjør de neste gang en religiøs gruppe kommer med et særkrav som bryter med mer grunnleggende rettigheter? Vil man gang på gang gi etter eller vil omskjæring av spedbarn stå igjen som et monument over den tiden Norge hadde så lite prinsipielle politikere at vi satt grunnleggende prinsipper til side for å tekkes religiøse særkrav?

Alternativet til å systematisere omfattende og unødvendige inngrep på spedbarn i offentlig regi ville vært å gi barna et vern til minimum 16 år. Det er klart dette ville hatt store politiske kostnader. Pressgrupper ville rast i media. Beskyldninger haglet. Ord som anti-semittisme og religionsforbud ville sittet løst. Det er imidlertid alltid kostbart å velge side med de som ikke har en egen stemme. De som aldri kan rose deg i media, sende takkekort etter vedtaket eller skjelle deg ut på dagsnytt 18. Noe av det viktigste man kan lære seg som politiker er at de som skriker høyest ikke alltid har rett. Ofte er det slik at man kan merke at et standpunkt er viktig fordi det skaper støy. Det er et tegn på at man gjør noe vesentlig. Noe som flytter makt. I dette tilfellet fra foreldre til barn. Fra trossamfunn til individer.

Når helsekomiteen behandler regjeringens lovforslag om rituell omskjæring den 16. juni vil samtlige politikere spille på lag med de som mener at religion alene kan trumfe barnas rettigheter. Barna har fortsatt mange allierte i Norge, men må tydeligvis vente enda en stund før noen av dem sitter på stortinget.