NORMALITETSJAG: «Rammene for hva som er normalt er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker,» skriver kronikkforfatterne, som er aktuelle med boka «Mestrer - mestrer ikke. Jakten på det normale barnet». Illustrasjonsbilde: Berit Roald/Scanpix
NORMALITETSJAG: «Rammene for hva som er normalt er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker,» skriver kronikkforfatterne, som er aktuelle med boka «Mestrer - mestrer ikke. Jakten på det normale barnet». Illustrasjonsbilde: Berit Roald/ScanpixVis mer

Barn som mestrer - og ikke mestrer

Det er blitt god butikk at barna våre blir kartlagt, målt, veid, testet og undersøkt, med «det normale barnet» som ideal.

Sara er en viljesterk jente på tre år. Når hun ikke får det som hun vil, blir hun sint. Barnehagen vil gjennomføre en systematisk kartlegging av Saras sosiale kompetanse. Hun får også tilbud om å delta i et program for sinnekontrolltrening. Foreldrene ønsker at Sara får hjelp, og takker ja til det som tilbys. Det de ikke vet, er at «hjelpen» innebærer at det samles sensitive opplysninger om datteren uten garanti om at juridiske føringer om personvern blir fulgt. De tenker ikke over at skjemaet som viser hva Sara ikke mestrer, danner et bilde av henne som vil bli lagret i årevis. De vet heller ikke at noen tjener gode penger på å «hjelpe» flest mulig helt vanlige treåringer som Sara.

I boka «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet», presenterer vi kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer som mange kommuner pålegger barnehagene å bruke. De dreier seg om språkkartlegging og språkstimulering, matematikk og sosial kompetanse. Det bemerkelsesverdige er at alle verktøyene, også de som utgir seg for å måle barns språk og matematikkforståelse, handler mer om å følge regler og innordne seg bestemte sosiale konvensjoner.

Skjemaene vi har sett på, forteller at hvis Sara er en normal treåring, kan hun sitte i ro på plassen sin, leke uten å avbryte andre, kle på seg selv og dekke på bordet. Hun skal kunne vise følelser, men ikke så mye at det går ut over andre. Barn skal ifølge skjemaene være selvstendige, renslige og enkle å ha med å gjøre. Barn skal kunne dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner, kle på seg i riktig rekkefølge og ha et bevisst forhold til faste rutiner. De skal kunne konsentrere seg om en aktivitet, men ikke bli så opptatt av noe at de ikke «takler overganger» og villig rydder opp etter seg når de har lekt.

Det samme mønsteret går igjen i alle de kartleggingsskjemaene vi har sett på: Man leter etter et «normalt barn». Men rammene for hva som er normalt, er så trange at et hvilket som helst barn risikerer å bli definert som avviker. Det er lett å få merkelappen «mestrer ikke». Kartleggingsmateriell brukes for å finne ut hva barn mangler, mens standardiserte programmer brukes for å rette opp mangler og feil. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske barnehager. De er opprinnelige rettet mot barn og ungdom med store atferdsproblemer, aggressiv atferd tilhørighet til kriminelt belastete miljøer. Et av programmene, ART, er utviklet i amerikanske ungdomsfengsler.

Til tross for grundig oversettelsesarbeid og forsøk på tilpasning til vanlige småbarn, skinner angsten for det utagerende barnet som ikke passer inn, gjennom. Det som legitimerer programmene, er at de hevdes å fungere forebyggende. Undervisningsopplegg for å trene sosial kompetanse, slik at et barn som Sara blir mindre sint, blir nærmest framstilt som vaksine mot vold og kriminalitet.

At programmene holder det de lover, garanteres ved at det vises til studier der effekten av programmene er målt. Vi har imidlertid gått programmene og effektstudiene etter i sømmene. Det viser det seg at de som har undersøkt om programmene virker, også er direkte involvert i utvikling og salg av programmene. Der uavhengige forskere har studert effekten av tilsvarende programmer som tilbys i skolen, er konklusjonen at de ikke virker. Et godt læringsmiljø skapes ikke gjennom programmer.

I norske kommuner foregår det daglig en «jakt» på det normale barnet. Jakten har store omkostninger. I iveren etter å lage standardiserte løsninger for alle barnehager, har det utviklet seg en standard for hva som er et normalt barn. Skjemaene åpner ikke for forskjellighet og ulik utvikling, premissene for hva som er normalt for barn er utviklet av eksperter utenfor barnehagen.

Loven om personopplysninger brytes i iveren etter å kartlegge barnehagebarn. Sensitive opplysninger samles i stor skala uten de forbehold loven angir. Det vil si at barns personvern ofres til fordel for politikernes iver etter å iverksette tiltak i tråd med en politikk for «tidlig innsats». Der hvor Datatilsynet har blitt gjort oppmerksom på hva som foregår, har lovbrudd blitt avdekket. Dette har skjedd i flere kommuner, blant annet i Oslo.

Det er relativt vanskelig å finne faglig støtte til den politiske ideen om å kartlegge alle barn. Fagpersoner som har markert seg som tilhengere av kartlegging gjennom standardiserte verktøy, er selv produsenter av slike verktøy. Det ligger følgelig både faglig prestisje og økonomisk vinning i at deres materiell blir brukt i flest mulig kommuner, og på flest mulig barn. Likevel er det disse fagpersonene myndighetene søker råd hos når de ønsker å gi faglig legitimitet til politiske vedtak om å kartlegge alle barn.

Private og offentlige aktører har gode inntekter på salg av kurs og materiell til kommuner og barnehager. Søk i skattelistene viser at flere av dem som står bak de mest brukte kartleggingsverktøyene, har hatt en markant økning i sin personlige inntekt i perioden 2006 til 2009. For enkelte dreier det seg om en fordobling av både inntekt og formue. Alt dette er det lagt til rette for fra politisk hold. Verktøy og programmer betales fra allerede slunkne kommunekasser.

I kommunale planer for kvalitet i barnehagen framstilles generell bruk av kartleggingsverktøy og programmer nærmest som kvalitetsindikatorer. Politikere på høyre- og venstresiden ønsker å vite «hvor barna står» med hver sine begrunnelser. Der høyrestyrte kommuner vil ha målbare resultater for å vinne konkurransen om å ha landets beste barnehage, vil venstresiden identifisere potensielle tapere for å vite hvor tiltakene skal settes inn.

Sara trenger ikke ALLE MED, TRAS eller ART. Hun har det beste utgangspunktet hun kan få. Hun har foreldre og førskolelærere som ser at det kan være gode grunner til at hun blir sint, og som sammen kan finne gode løsninger. De kan gjøre problemet mindre, og ikke større. En forutsetning er at førskolelærerne gis tillit og ansvar, slik at de kan arbeide i samsvar med barnehagens formål og verdier.