SPRER FRYKT: «Barna med spesialbehov løper fritt rundt og skaper uro og redsel for de andre, som føler seg mindre og mindre frie og trygge», skriver artikkelforfatteren. Foto: Geir Bølstad
SPRER FRYKT: «Barna med spesialbehov løper fritt rundt og skaper uro og redsel for de andre, som føler seg mindre og mindre frie og trygge», skriver artikkelforfatteren. Foto: Geir BølstadVis mer

Barn som prøvekaniner

Barn med spesialbehov skaper uro og redsel for de andre skoleelevene.

Meninger

Jeg skriver dette som pårørende av barn som har blitt berørt i den mest konkrete forstand i form av knyttneveslag i ansiktet og «bakholdsangrep». Jeg er dessverre ikke den eneste. Elever som gråter fordi de har blitt slått eller dyttet utfor trapper har blitt en integrert del av skolehverdagen - og dette på grunn av enkelte barn med spesialbehov og tragisk bakgrunn får herje fritt rundt i den viktige sosialiseringens, likhets og integreringsprosessens navn.

I andre klasser kan det være flere opptil barn som gjør skolehverdagen til en enorm prøvelse - for barna, men også for de ansatte. Psykiske ustabile barn med mye bagasje som ikke har fått noen klar diagnose, og dermed ikke innfrir kravet om ekstrahjelp og spesialoppfølging. Skoleledelsen sier at barna skal ha det trygt og voldelige hendelser skjer. Assistenter og lærere mangler den rette skolering til å håndtere dette, og de skal være ekstremt dedikert, kompetente og årvåkne hvert øyeblikk av skoletiden for å unngå nye hendelser.

Utryggheten vokser i klassen og noen vil ikke gå på skolen lenger. Lærere er oppgitte og sier at de ikke vet hva som møter dem ved første skoledag, for de har ikke krav på å få vite barnas forhistorie. De føler også at barn med spesielle behov tar for stor plass i skolehverdagen, men det er lite de kan gjøre. Enkelte skoler lider spesielt under dette, da de har rykte på seg for å ha et svært godt sosialt opplegg for barna, og dermed tiltrekker seg mange barn med spesialbehov. Det går sterkt utover hele klasser og flere har begynt å stille det uunngåelige spørsmålet? Hvordan ville klassedynamikken ha vært om ikke disse barna hadde vært til stede?

«Problembarna» selv ser også ut til å ha det vondt, da de ikke klarer å komme naturlig inn i lek med de andre barna. De føler seg utenfor og frustrasjonen gå ut over de andre. «Problembarna» får mindre og mindre å gå på, og blir til stadig avvist og tatt ut av leken. Men dette skjer naturligvis alltid i etterkant, når skaden allerede har skjedd, for atferden er uforutsigbar. Barna med spesialbehov løper fritt rundt og skaper uro og redsel for de andre, som føler seg mindre og mindre frie og trygge.

Alle skal integreres og sosialiseres, koste hva det koste vil. Ansvaret hviler per i dag på den enkelte skole og hvilke tiltak de får ressurser til, og setter inn for å løse dette i samråd med spesialpedagoger. Kanskje barn med spesielle behov ikke er på rett sted, eller at de som skal ta hånd om dem i skolen ikke er de rette til å gjøre det? Hva med spesialskoler? Kan eksperter komme inn på et mye tidligere tidspunkt? Skal det kreves full åpenhet om barnas tilstand før skolestart? Hva med utvidet skjerming fra de andre barna, og en mer gradvis og langsom integrering på de mer «normales» premisser - før barneliv går tapt?