Barn som salderingspost

OPPVEKST: Etter å ha jobbet i barnehager gjennom 40 år, har jeg sett hvordan barns kår er blitt fattigere og fattigere. Hvor er mor og far?

Debatten om barnehage for de minste har på ny blitt aktualisert. Flere og flere forskere kommer til orde og advarer mot for tidlig institusjonalisering av det lille barnet. Simen Tveitereid beskriver i sin bok «Hva skal vi med barn» hvordan vi som samfunn forholder oss til de små barna. I mitt arbeide gjennom 40 år med barn i barnehager, har jeg sett hvordan barns kår er blitt fattigere og fattigere. Deres fundament for livet blir sterkt svekket i fravær av mor og far.

Nå står psykiatere og psykologer fram og framhever viktigheten av at barn knytter varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner. «Dette er helt avgjørende for barnets utvikling», uttaler professor Lars Smith ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. «Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra en eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode avgjørende.»

Tilknytningen utvikles fra barnet er et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 16 måneder, i den alderen de fleste begynner i barnehagen. Psykologispesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene sine i barnehagen, All min erfaring i barnehagen bekrefter at dette medfører riktighet. Selv treåringen kan lide mye i en oppjaget og støyfull barnehagehverdag.

Min erfaring er at barnehagen på ingen måte kan erstatte en tilstedeværende forelder i hjemmet. Barnehagen er og skal være et supplement til hjemmet. Det lille barnets beste må være det som teller. For sterkt ressurssvake familier kan barnehage være er et godt alternativ for de aller minste.

En større amerikansk undersøkelse (NYCHHD-undersøkelsen, 1997) konkluderer med at det er skadelig for et barn under tre år å oppholde seg i barnehagen mer enn ti timer i uka. Det gjør barnet stresset, de blir mer aggressive og ukonsentrerte og mindre sensitivitet

Det er en menneskerett for et barn å kunne vokse opp i en trygg og rolig tilværelse hvor barnets egne behov er prioritert. Vi må som voksne ha rom og anledning til å gi våre barn den oppfølging, nærhet, ro og individuelle omsorg det trenger. Jeg tar meg i å undres over hva slags samfunn vi har som målrettet legger forholdene til rette for at små barn skal fjernes fra familien og hjemmet for å bli oppbevart i profesjonelle oppdragelsesinstitusjoner. Er dette virkelig definert som et gode? Hvem er dette ment å gagne?

Vår skole lider av ukonsentrerte og skoletrette elever allerede i småskolen. Er det mulig at de er oversosialiserte? Forestillingen om at barn blir mer sosiale jo tidligere de får være i kontakt med mange andre barn, er en myte. Dette gjelder særlig de minste barna. Barn trenger ro, trygghet, nærhet og ikke minst tid. Det kan se ut som om ingen lenger har tid til barna. De er forsvarsløse i en tidskarusell fra tidlig morgen til sein kveld. Det er for eksempel ikke lengre tid for et barn til å være syk. Ofte er barnet utslitt før det har nådd skolealder. Det er ikke tilfeldig at den finske barneforskeren Matti Bergstrøm har kalt boka sin «Barnet - den siste slave».

Etter mine 40 år i barnehagesamfunnet, vil jeg avkrefte at barnehagen er en idyll for barna. Barnehagen er i utgangspunktet til for foreldrene. Barnet har ikke noe valg. Derfor må det jo også mer eller mindre innfinne seg med situasjonen. Alle førskolelærere vet at mange barn lider i fraværet av mor og far. Det er verre for de små enn for de store. Det er tross alt et begrenset antall voksne i en barnehagegruppe, og man kan ikke være til stede for det enkelte barnet i løpet av en dag, slik man kan som hjemmeværende.

De minste trenger mye nærhet og er de mest skadelidende. De går glipp av en-til-en kontakt, som er av avgjørende betydning de første leveårene. Dette har de mulighet til å få hjemme, men i liten grad i barnehagen. De yngste barna blir svært slitne av å forholde seg til mange barn og voksne. De blir utmattet av et høyt støynivå, og har liten eller ingen mulighet til å trekke seg tilbake å få ro. Personalet derimot tar sin velfortjente pause i en hektisk hverdag og har heller ikke like lange dager i barnehagen som mange barn.

Mens dyr og burhøns har fått utvidet sitt oppholdsrom betraktelig, har kravet til oppholdsareal for barn i barnehager blitt halvert. Barnehager blir bygget for å huse flest mulig barn til en lavest mulig kostnad.

I en nyere undersøkelse om barns nivå av tilfredshet i rikere land, kan man lese følgende: Vurdert etter tilfredshet rangerer barn i Norge seg selv som tredje dårligst. Bare barn i Polen og Portugal kommer dårligere ut, ifølge rapporten. Samtidig blir Norge vurdert som det beste landet i OECD materielt sett. Det er ingen direkte sammenheng mellom landets rikdom og barnas velvære. Tsjekkiske barn rangeres for eksempel høyt på trivsel og lavt på velstand. Rapporten viser at barn i Storbritannia og USA, i likhet med Norge, kommer oppsiktsvekkende dårlig ut. (UNICEF, Child poverty in perspective: An overview of child well-being in rich countries, Innocenti Report Card 7, 2007)

Kan det ha en sammenheng med at norske barn er forvist til barnehager, og har mindre og mindre tid sammen med sine foreldre? Man kan undre seg hvordan der er blitt en sosialistisk kampsak at foreldre skal være minst mulig sammen med sine barn?

Hvorfor synes et parti som SV at det viktigste er å holde forbrukersamfunnet i gang? Burde ikke en rødgrønn regjering, som skal være på de svakes side, ta de virkelig svakeste parti, nemlig barna?

Arbeidet med egne barn kan synes å ha fått en lav status. Hvis en kvinne ønsker å få mest mulig tid sammen med barna sine de første tre leveårene, er hun egoistisk, gammeldags og en dårlig forelder. Hvis jeg som mann derimot tar ansvar for våre barn når de er små, er jeg nytenkende, likestilt og en god forelder. Hvis en kvinne arbeider i barnehage og passer på andres barn, da er hun frigjort og samfunnsnyttig. Passer hun på våre felles barn, er hun bakstreversk og undertrykt.

Det kan dessverre se ut som om barnet har blitt en salderingspost i vårt hektiske Velstands-Norge. Kanskje vil kommende generasjoner, når de skal skrive historien om vår postmoderne tid, med undring se tilbake, og stille seg spørsmålet om hvorledes det var mulig at en hel generasjon foreldre og politikere forlot barnet, til fordel for en kortsiktig materiell levestandard og egoistiske interesser.