STORSATSNING: - «Junior Idol blir en del av tidenes største Idol-satsing på TV2 forsikrer Jarle Nakken, programdirektør i TV2. Sandra Lyng og Margaret Berger, begge superstjerner fra tidligere Idolprogrammer skal være dommere. Foto: Katrine Wergeland / TV2
STORSATSNING: - «Junior Idol blir en del av tidenes største Idol-satsing på TV2 forsikrer Jarle Nakken, programdirektør i TV2. Sandra Lyng og Margaret Berger, begge superstjerner fra tidligere Idolprogrammer skal være dommere. Foto: Katrine Wergeland / TV2Vis mer

Barn som underholdning for voksne

Barn i Idol-junioralderen er i ferd med å bygge et skjørt selvbilde og har ennå ikke selvtillit som kan demme opp for tap og frustrasjoner.

Meninger

TV2 har kjøpt rettighetene til Idol Kids som på norsk skal hete Junior Idol. Øverste aldersgrense for deltagerne er 15 år. Vi får dermed helt sikkert barn ned i seks-syv års alder som konkurrerer med seg selv og hverandre. Idol har nemlig et synkende seertall, så nå skal barna redde programmet. TV-sjef Morten Wiberg i mediebyrået Carat tror det kan være et lurt grep å la barn slippe til i Idol. «Det er en måte å forynge seg på», sier han. Det er kanskje lurt for Idol-programmet og TV2, men er det lurt for barna?

Målsetningen med Idol er «jakten på en superstjerne» står det i TV2 sin reklame for programmet. «Junior Idol blir en del av tidenes største Idol-satsing på TV2 forsikrer Jarle Nakken, programdirektør i TV2. Sandra Lyng og Margaret Berger, begge superstjerner fra tidligere Idolprogrammer skal være dommere. «På TV2 i høst blir Idol større enn noensinne, og nå skal også barna få være med» reklamerer TV2, som om det har vært et stort savn for barna. De to dommerne mener det er uproblematisk å sende de yngste barna inn foran TV- kameraene i et intervju med Barnevakten som er en organisasjon som gir råd om barn og medier. «De mangler den sjenansen som voksne har» bedyrer Margaret Berger, og viser til at hun som barn ville at alle skulle «se på meg hele tiden».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor har de to Idol-deltagerne det fra at det er uproblematisk å sende barn foran TV-kameraene? TV2 selv forsikrer at barna skal bli tatt vare på og at det blir beskyttelse rundt dem hele tiden. Klok av skade skal de heller ikke stemme ut noen barn, men gi dem velmenende råd og masse ros. Det virker som om Idol-arrangørene innerst inne vet at de utsetter barn for risiko og mulig skade siden de bruker energi og offentlige forsikringer om at barna blir beskyttet. Spørsmålet blir da om de skulle latt være, av hensynet til barna.

Men dommerparet har sine mistanker. Til Barnevakten sier de: «Det vil mest sannsynlig komme stemmer som er kritiske til at barn får være med i et talentprogram i så ung alder.» Men det tror ikke de to dommerne blir noe problem. Jeg må anta at de sikter til at de kritiske stemmene ikke vil skape problem for programmet. For hvis det var barna de mente, sier de samtidig at det er til barns beste å delta på talentprogrammer i TV og at vi kritikere skaper problem for deres livsutfoldelse. Men jeg tviler på at det var det de mente.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Problemene de burde ha adressert er at rekrutteringen av barn i denne aldersgruppen vil være basert på foreldrenes ambisjoner på barnets vegne og ikke barnas ønske om talentutvikling. Dermed står barna i klem mellom foreldrenes press og Idol-stabens oppmuntring og beskyttelse. Det kan gå bra, men det kan også gå veldig dårlig. Sjangeren føyer seg inn i en serie eksempler på barneeksponering til de voksnes forlystelse. Moteoppvisning med barn på catwalken, mammablogger med bilder og videoer av barn der de presterer noe spesielt, og NRK?s «Ikke gjør dette hjemme» der programlederne forlyster seg med livsfarlige stunt inne i hus under påskudd av å være et populærvitenskapelig program rettet mot barn der de får en vitenskapelig innføring i hva de ikke skal gjøre - for å nevne noen få.

Felles for denne sjangeren er at påfunnene ikke er til barns beste men en kynisk bruk av barn for underholdning for de voksne. Idol Junior dyrker barns prestasjoner gjennom jakten på superstjerner under dekke av at barn har et uforløst behov for å vise sine talent uten å ha hatt en egnet arena før nå. Dermed fremstiller de seg som velgjørere i stedet for som en risikofaktor for psykisk uhelse hos barn. Prestasjonsdyrking av små barn er ikke helsefremmende. Det påfører stress og angst for å tape, og alle taper i Idol unntatt én. Men selv den ene som vinner vil nok nyte seier og glans en stund, men blir samtidig påført et prestasjonspress om å lykkes som supertalent. Ens skjebne er beseglet - av andre. Noen vil greie dette også, men ikke alle. Voksne kan sikkert vokse på både å tape og seire, med lengre livserfaring, et ferdig bygget selvbilde og en dose selvtillit. Barn i Idol-junioralderen er i ferd med å bygge et skjørt selvbilde og har ennå ikke selvtillit som kan demme opp for tap og frustrasjoner.

Vi vet ennå ikke så veldig mye om de langsiktige konsekvensene av å delta i konkurranser og talentutvikling i beste sendetid på TV. Fenomenet er for nytt og vi trenger mer forskning. Men vi vet nok til å tørre å advare. Vi vet på mer generelt grunnlag at langvarig stress og angst kan påvirke barnets kognitive utvikling. Vi vet at barn som er utsatt for sterke påkjenninger kan få ettervirkninger i form av søvnproblemer og angst. Vi vet at utviklingen av sosiale medier på internett der barn er blitt eksponert har ført til mobbing og psykiske helseplager. Vi vet at å mislykkes har betydning for utvikling av selvtillit.

Sandra Lyng og Margaret Bergers forsikring om at det er uproblematisk å sende barn foran TV-kameraene er selvfølgelig ikke basert på verken erfaring eller forskning, men på iver etter å støtte et prosjekt de selv har fordeler av. Det kan vi forstå når det gjelder unge ivrige mennesker i starten av en kjendiskarriere. Jeg har større vanskeligheter med å forstå det når det gjelder voksne ansvarsfulle mennesker i TV-bransjen.