VÅG Å SPØRRE: Se bak masken, hør bak ordene, forstå med hjertet og våg å bry deg, skriver forfatteren av denne kronikken om overgrep mot barn. Foto: Plainpicture / NTB Scanpix
VÅG Å SPØRRE: Se bak masken, hør bak ordene, forstå med hjertet og våg å bry deg, skriver forfatteren av denne kronikken om overgrep mot barn. Foto: Plainpicture / NTB ScanpixVis mer

Barn trenger voksne som ser og forstår

«Da pappa kom inn på rommet tenkte jeg bare at det ikke var pappa. Det var noen andre som hadde tatt på seg kroppen hans.»

Meninger

Seksuelle overgrep er et svært alvorlig tema. For mange er det så tabubelagt at det aldri prates om, for andre er det så belastende og ubehagelig at det enkleste blir å snu seg bort og se en annen vei.

Hun var ei ung kvinne da jeg traff henne - ei ung kvinne som hadde opplevd mer enn de fleste. Fra hun var liten ble hun utsatt for grove seksuelle krenkelser som satte dype spor hos ei lita jente.

Da hun var ti år klarte hun ikke å holde på den store vonde hemmeligheten lenger.

- Jeg husker det så godt. Læreren min var et tillitsfullt og varmt menneske og jeg sa de ordene som for meg la alle årene med seksuelle krenkelser åpent foran henne: Det er så vanskelig å sovne om kvelden.

Læreren svarte:

- Det er mange som synes det er vanskelig å sovne om kvelden, før hun smilte og gikk videre.

Den vesle jenta stengte igjen og fortalte det ikke til noen andre. Hvordan skulle hun klare å sette ord på det hun selv ikke hadde et språk for - på en slik måte at voksne forsto?

Det som ikke har navn

ligger som en mørk skygge rundt meg

Artikkelen fortsetter under annonsen

knytter seg til en vond klump i magen

men kommer ikke ut.

(«Skyggespill», 2015)

Diktutdraget gjenspeiler hvor vanskelig det er for barn og unge å fortelle om det grusomme både jenter og gutter opplever i form av seksuelle overgrep.

Den mørke hemmeligheten bærer de fleste alene - uten å fortelle det til noen - for hvordan kan de fortelle om det som ikke har navn?

Undersøkelser viser at over halvparten av Norges befolkning kjenner en eller flere personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Både norske og internasjonale studier viser at omfanget er stort. I hver skoleklasse i Norge kan det være to-tre jenter og en til to gutter som opplever å bli krenket seksuelt. Hvem ser vi - og hvem hjelper vi?

Lise går i 4. klasse. Hun er ei stille og hyggelig jente, og svært flink til å tegne. Hun tegner hender. Store grove hender som strekker seg fram, åpner seg, knytter seg, detaljert tegnet med furer og livslinjer.

Og hun tegner små hender, som trekker seg tilbake og ofte er lukket.

En dag satte læreren seg ned ved pulten hennes og sa:

- Så flink du er til å tegne hender, Lise.

Historien kunne stoppet der, men læreren så på Lise og tenkte seg om før han sa:

- Kan jeg spørre de store hendene om noe, Lise?

- Hmm, sa Lise.

- Dere store hender, er det noen som er glade i dere, redd dere eller andre ting?

- Noen er glade i dem, men mest redd for dem, hvisket Lise.

- Gjør dere noe, siden noen er mest redd for dere?

- Ja.

- Kan dere fortelle hva dere gjør?

- Vi gjør noe som er ekkelt, vondt og vanskelig.

Læreren pekte på de små hendene:

- Kan jeg spørre de små hendene om noe?

- Ja, hvisket Lise.

- Hvilken følelse kjenner dere små hender nede i magen?

- Det er en stor svart klump der som bare blir større og større - den er sår og full av vonde ting.

- Er det noen som gjør noe slik at klumpen er der og vokser?

- Ja, de store hendene.

Senere, i samtale med helsepersonell, fortalte Lise om de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for.

(«Skyggespill», 2015)

De fleste voksne har for lite kunnskap, og utrygghet i møte med barn som fortelle vanskelige sannheter gjør at de ikke møtes med respekt og forståelse. De lever alene med sin smerte, skam og skyldfølelse, som de bærer på vegne av overgriperen.

Mange har forestillinger om at overgriperne er skumle menn som lokker barn med seg og forgriper seg på dem. Sannheten er en helt annen.

90 prosent av overgriperne er noen barnet kjenner, og har tillit til. Den som skal trøste og vise omsorg er ofte den samme som utfører overgrepene.

Barn må gis mulighet til å fortelle sin vonde sannhet - de må tas på alvor.

Symptombildet for barn som utsettes for seksuelle overgrep kan være både sammensatt og utydelig. De smertelige erfaringene gir seg utslag i sosiale emosjonelle problemer som uro, engstelse, oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker og søvnvansker, for å nevne noen. Når barn ikke kan dempe smertetrykket ved å sette ord på det vanskelige, snakker det med kroppen. Uhåndterlige følelser gir uro og fysisk smerte.

Barn trenger voksne som ser og forstår, voksne som våger å spørre og som tåler svaret. Ei jente som levde med overgrep gjennom hele barndommen svarte følgende på hvorfor hun aldri hadde fortalt noe:

- Det var aldri noen som spurte.

Barn lager seg mekanismer for å beskytte seg selv. De fragmenter, splitter opp hendelser i enkeltdeler, for helheten blir for smertefull å bære. Av og til blir presset så stort at de gir voksne tilgang til noen av disse fragmentene - små hint, små utsagn,. Men ofte forstår ikke den voksne, kaller barnet fantasifullt, løgnaktig eller overser barnets uttalelser.

Se bak masken, hør bak ordene, forstå med hjertet og våg å bry deg. De fleste barn lyver seg ikke inn i vanskeligheter - de lyver seg ut av dem.

Vonde opplevelser kan komme til uttrykk som kroppslige smerter gjennom hele livet - om ikke noen ser, forstår og støtter.

- Når jeg ser tilbake på barndommen var noe av det verste at stemmen min ble tatt fra meg. Jeg hevet aldri stemmen min og sa: Du kan ikke gjøre det. Jeg ble taus. Jeg sa aldri et ord.

Å pusle sammen alle bitene til et liv er en lang prosess. En av de vanligste måtene å reagere på når en er blitt såret og ikke klarer å fortelle om det, er fornektelse. Barn er villige til å gå langt i å fornekte det de opplever, for det er så smertefullt å innse. Derfor later de som om det aldri har skjedd.

- Da pappa kom inn på rommet tenkte jeg bare at det ikke var pappa. Det var noen andre som hadde tatt på seg kroppen hans.

Voksne som er bekymret for et barn må våge å spørre - om igjen og om igjen. Barn som til slutt våger å fortelle vanskelige sannheter må møtes med respekt og forståelse!

Mange voksne aner og er bekymret, men tabuet er sterkere enn handlingsrommet. Dette gir grunnlag for at overgrep kan fortsette i det skjulte.

Hvis et barn du kjenner opplever seksuelle overgrep, og stiller seg selv spørsmålet: - Hvem kan jeg gå til? Tror du da barnet i tankene hadde nevnt ditt navn?

Vi kan ikke sette en pris på et barn, men alle barn er prisgitt voksne. At du bryr deg kan hjelpe et barn til å overleve. Du kan gjøre en stor forskjell i et barns liv. På godt, hvis du hjelper det bort fra overgrep, på vondt hvis du snur ryggen til og tror eller håper at kanskje andre gjør noe.

Vi bærer barndommen med oss hele livet. Vær en voksen som gir barnet en stemme!

Jan Arild Gundersen har skrevet boka «Skyggespill», som setter fokus på seksuelle overgrep via dikt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook