FÅR STØTTE: Inga Marte Thorkildsens bok "Du ser det ikke før du tror det" er en sterk og viktig påminnelse, skriver overlege Trond Velken. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
FÅR STØTTE: Inga Marte Thorkildsens bok "Du ser det ikke før du tror det" er en sterk og viktig påminnelse, skriver overlege Trond Velken. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Barn vi tror har ADHD, kan være ofre for vold eller annen omsorgssvikt

Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det» blir beskrevet som farlig. Som spesialist i barne- og ungdomspykiatri er min bekymring en annen.

Meninger

Sosionom Liv H. Wiborg og advokat Magne Brun fra ADHD Norge har lest Inga Marte Thorkildsens kampskrift for barns rettigheter, "Du ser det ikke før du tror det", og er bekymret. Ja, de beskriver faktisk boken som direkte farlig. De frykter at barns uro og konsentrasjonsvansker feilaktig kan bli tilskrevet vold og overgrepserfaringer, og ikke genetiske og biologiske forhold som også kan ligge til grunn for en ADHD diagnose.

Som spesialist i barne- og ungdomspsykiatri kan jeg bekrefte at vi her er ved kjernen av en viktig faglig debatt. Men min bekymring er en annen enn ADHD Norges. Det er nok riktig at biologi kan føre til ADHD hos barn som har gode omsorgsbetingelser, selv om de biologiske mekanismer på ingen måte er avklart og vi kanskje har overvurdert det genetiske bidraget. Vold og overgrep kan også føre til ADHD-liknende vansker.

Hvordan skille de fra hverandre?

Det er slett ikke lett, og selv etter en samvittighetsfull og grundig utredning må vi erkjenne at vi kanskje ikke har fasiten. Ingen undersøkelser av barnet kan gi oss et nøyaktig svar. Vi må nøye oss med å beskrive det vi ser av uro og konsentrasjonsvansker, og prøve å utelukke andre årsaker. Diagnosen er rett og slett ikke god nok, det er uskarpe grenser mot det normale og vi vet for lite om årsaksfaktorer hos det enkelte barn vi møter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Antallet barn som får ADHD diagnose og medikamentell behandling har økt voldsomt de siste ti år. I Vestfold bruker 5 prosent av guttene i alderen 10 til 14  slik medisin. Det gir god effekt hos mange på kort sikt, men de få langtidsstudier som finnes har ikke klart å vise at medisiner hjelper på lang sikt. Noen studier antyder negative effekter, og vi vet at mange barn opplever betydelige bivirkninger.

Jeg er bekymret for at vi i denne store gruppen i for liten grad klarer å finne de barna som er urolige fordi de lever med vold eller annen omsorgssvikt.

Vi har fortvilt erfart at vi har tatt alvorlig feil i enkeltsaker. Statistisk kunnskap om høy forekomst av vold og overgrep tilsier at vi gjør feil i mange saker vi aldri får vite om. Det gjør inntrykk å høre historier fra Barnevernsproffer som forteller om sitt møte med BUP, der diagnose og medisiner var den hjelpen de fikk, uten at klarte å se hva de levde med.

Jeg er enig med ADHD Norge i at vi ikke feilaktig må peke på omsorgsbetingelser som årsak til alle ADHD-lignende vansker, men det er et paradoks at vi finner det lettere å peke på biologi i barnet, når vi mangler gode redskap for å virkelig avklare det i møte med et urolig barn. Thorkildsens bok er en sterk påminnelse om hvor viktig det er at vi "ser" også andre årsaker til uro.