Barna betaler prisen

Hvordan kan vi redusere effekten av de klimaendringene som vi nå vet vil komme? I et langt perspektiv kan klimaendringene snus, og det er derfor viktig å svare med utslippsreduksjoner som kan endre bildet på lang sikt. På kortere sikt synes dette umulig. Innenfor rammen av realistiske kutt i klimagassutslipp kan vi ikke demme opp for klimaendringene de neste 20 åra. Oppvarmingen vil fortsette, og problemene knyttet til naturkatastrofer vil øke tilsvarende. Derfor må myndigheter, organisasjoner og opinionen forberede konkrete tiltak som gjør at vi tilpasser oss endringene som vi vet vil komme. Det er de fattige – særlig barna – som må bære den tyngste byrden av naturkatastrofene, til tross for at de ikke har forårsaket dem. Norge vil også merke klimaendringene, men i mindre grad.

I en rapport fra Redd Barna anslås det at halvparten av dem som rammes av naturkatastrofer er barn. Rundt 175 millioner barn vil rammes av naturkatastrofer hvert år framover (da snakker vi riktignok ikke bare om klimaendringer). Økt fattigdom, flere tilfeller av malaria og mer feilernæring er noen av konsekvensene. Bare i år tar malaria livet av 800 000 barn under fem år, og feilernæring er årsak til at 3,5 millioner barn dør hvert år. Fattigdom gjør at foreldre ikke har råd til å gå på skole, gi barna nok næringsrik mat og medisiner.

Vi har et klimaproblem – hva gjør vi?

1. Vi må redusere utslippene kraftig for å bremse den globale oppvarmingen på lengre sikt. G8-landene, verdens åtte rikeste land som var samlet forrige uke, foreslår en reduksjon i utslipp på 50 prosent fram til 2050. Mange forskere mener utslippsreduksjonen bør være på 80 prosent, noe som støttes av Redd Barna, verdens største uavhengige barnerettede organisasjon. Det må ikke bare dreie seg om fine ord og gjeve målsettinger, men om praktiske, konkrete og bindende tiltak for å redusere utslipp. Politikere og opinion må sammen planlegge, og være villige til å gjennomføre reelle endringer. Dette dreier seg om endringer som vil pågå over lang tid og inn i de neste generasjonene.

2. Uansett hvilke tiltak vi klarer å få til (innenfor rammen av det som er realistisk), vil den globale oppvarmingen fortsette de neste 20 åra. Dette skyldes delvis at klimagassene responderer tregt, dels fordi klimasystemene også reagerer tregt. For eksempel tar det mange år å senke temperaturen i havet hvis den først har steget. Klimagasser (for eksempel CO2) som allerede er sluppet ut blir værende i atmosfæren i år etter år før den klarer å kvitte seg med dem. Derfor må vi finne ut mest mulig om hvordan klimaendringene kommer til å arte seg de neste 20 åra, og til det trenger vi mer forskning og bedre klimamodeller. Parallelt må regjeringer, internasjonale organisasjoner og hjelpeorganisasjoner i forkant forbedre seg på å møte naturkatastrofer framfor å bare reagere på dem i etterkant. I en ny klimarapport fra Redd Barna, "In the Face of Disaster", dokumenterer Redd Barna at forebygging og beredskap lønner seg. Vi må planlegge hvordan vi skal beskytte oss mot slike katastrofer før de inntreffer. Dette kan redde sårbare barn og familiene deres.

Det er vanskelig å forutsi hvor og når naturkatastrofer vil inntreffe i kjølvannet av klimaendringene, men vi vet hvilke regioner som er spesielt sårbare. For eksempel er flomutsatte områder i Bangladesh, den tørkerammede Sahel-regionen i Vest-Afrika og tørketruede områder i sørlige Afrika spesielt utsatte. For å være best mulig rustet til å møte katastrofene, må det internasjonale samfunnet investere i prosjekter som vil redusere de voldsomme ødeleggelsene fra naturkatastrofer som økte klimaforandringer vil føre til.

Dette er også god økonomi. Årlig gis det 51 milliarder kroner til humanitær bistand. Hvis alle land som gir penger investerte en tidel av disse til heller å forebygge naturkatastrofer, kunne det redusere de økonomiske tapene ved katastrofer med hele 36 milliarder kroner. Dette er nok til å håndtere fem tsunamier.

Nylig ble det bevist at investeringer i forebygging kan virke. I Bangladesh i november 2007 ble tusenvis av frivillige som var en del av landets beredskapsprogram mobilisert for å evakuere ut mennesker som bodde der syklonen Sidr traff. Den raske evakueringen reddet titusener av liv. Færre enn 4000 mennesker døde i 2007, mens over 140 000 døde av en liknende syklon i 1991. Erfaringene fra Bangladesh står i sterk kontrast til katastrofen i Burma i mai 2008, hvor det var liten eller ingen beredskap, og hvor syklonen Nargis forårsaket langt høyere dødstall.

Prosjekter som bør bli finansiert for å forberede katastrofer inkluderer alt fra å plante trær til å bygge katastrofesikre offentlige bygninger, gjøre klar evakueringsruter og sette opp varslingssystemer. Prosjektene må inkludere alle, også barn i landsbyer og på skoler, myndigheter og internasjonale organisasjoner.

Det bør også satses langt mer på utvikling av jordbruk, som er livsgrunnlaget for mange fattige, for eksempel på bedre vanningssystemer i tørketruede områder og utvikling av arter som tåler tørke.

Utvikling av fattige land som rammes hardt av naturkatastrofer må pågå parallelt. Et godt utviklet land står bedre rustet til å stå imot klimaendringer. Derfor er utvikling av skole og utdanningssystemer uhyre viktig i fattige land, både grunnutdanning og utvikling av kompetanse på høyere nivåer. Det er viktig å få til utveksling av kunnskap og kompetanse om klimaendringer mellom landene som rammes hardest, og landene som har hatt mulighet til å drive forskning og utvikling. Vi kan ikke ensidig komme fra den rike delen av verden og tre endringer ned over hodene på dem som rammes hardest av problemer som vi har skapt. Endringer må forankres lokalt.

Barna rammes hardest av klimaendringene, men barn er også en ressurs. Barn omstiller seg lett, de er ikke bundet av hvordan ting var før, men ser framover på en kreativ og innovativ måte. Hvis barn som lever med klimaskapte problemer på kroppen får utdanning, vil de har større muligheter til å se løsninger og muligheter, både på lokalt og i en større verden.

Norske barn må også med i diskusjonen om klimaendringer, uten at de skal sitte igjen med en følelse av dommedag. Klimaendringene er ikke verdens undergang, og vi kan fremdeles redusere konsekvensene på mange felt. Det blir en utfordring for neste generasjon å ta seg av og håndtere de problemene som de voksne har skapt – da må vi ikke påføre de unge følelsen av at det ikke nytter. Vi kan klare å redusere utslippene på sikt, og vi kan klare å demme opp for og tilpasse oss de endringene som vil komme de neste 20 åra. Men ikke noe gjør seg av seg selv: det vil kreve både en ny måte å tenke på og stor innsats – og det haster.