TERNINGKAST TO: «Gubben og Katten – Tidenes gladeste jul» er ikke en spillefilm så mye som en usedvanlig dyr og kjedsommelig lang episode av Barne-TV, skriver Dagbladets anmelder. Vis mer

Anmeldelse: «Gubben og Katten – Tidenes gladeste jul»

Barna fortjener bedre

Gubben Pettersen og katten Findus trår vann mens de forbereder «Tidenes gladeste jul».

FILM: Et flertall av de siste tjue åras beste barne- og familiefilmer har det til felles at de er laget av amerikanske underholdningskonglomerater som har en utpreget vitenskapelig tilnærming til plott, struktur og menneskelige følelser. Og som en konsekvens av disse filmenes suksess blant publikum og kritikere, setter nå produsenter i andre verdensdeler himmel og jord i bevegelse for å lage kassasuksesser av kjente og kjære billedbøker, barnesanger og filmklassikere etter amerikansk oppskrift. Resultatet er en omfattende kulturell strømlinjeforming, hvor et bredt spekter av fortellinger og uttrykk kjøres gjennom en kvern som produserer pregløs – men lukrativ – middelmådighet på løpende bånd.

Gubben og Katten - Tidenes gladeste jul

2 1 6

Barnefilm

Regi:

Ali Samadi Ahadi

Skuespillere:

Marianne Sägebrecht, Stefan Kurt, Max Herbrechter m.fl.

Premieredato:

25. november 2016

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Petterson und Findus - Das schönste weihnachten überhaupt

«Høytidslavmål.»
Se alle anmeldelser

Fyllstoff
«Gubben og Katten – Tidenes gladeste jul» er en tysk filmatisering av Sven Nordqvists barnebok «Gubben og Katten får julebesøk», og bærer på alle måter preg av å være et prosjekt som har kommet i stand fordi det finnes et marked for én eller annen form for film om de populære figurene.

Stort lenger enn som så synes ikke ambisjonene å strekke seg: Dette er en film laget for å tjene penger på små barns forkjærlighet for gubben Pettersen og katten Findus, og det faktum at boka ikke inneholder tilstrekkelig med handling til å fylle en langfilm synes ikke å ha brydd produsentene nevneverdig. For å hale ut spilletiden til én time og tjue minutter sper regissør Ali Samadi Ahadi ganske enkelt på med referanser til filmer som «Titanic» og «The Matrix» (!), samt en rekke musikkmontasjer som ikke gjør annet enn å understreke det faktum at dette ikke er en film så mye som en usedvanlig dyr – og kjedsommelig lang – episode av Barne-TV.

Distraksjon
Dertil kommer det faktum at bokas visuelle uttrykk er forsøkt gjenskapt med en blanding av sjelløs datagrafikk og studioopptak som er så glatte at de visker vekk siste rest av Nordqvists knirkete egenart. Det man sitter igjen med er en film som ikke kommuniserer stort mer enn sine egne økonomiske ambisjoner og en generell, tidstypisk barnefilmentusiasme, men som gjør det på en måte som potensielt kan holde på oppmerksomheten til de aller minste i en drøy time.