Kampen mot barnefattigdom er en av de viktigste oppgavene vi har, skriver Kirsti Bergstø. Foto: NTB Scanpix
Kampen mot barnefattigdom er en av de viktigste oppgavene vi har, skriver Kirsti Bergstø. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Barna først

Robert Erikssons løsning på barnefattigdom er å gi mindre penger til barnefamilier.

Meninger

Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) skriver i Dagbladet 25. mai om SVs arbeid mot barnefattigdom under den rødgrønne regjeringsperioden. Der serverer han en feilaktig virkelighetsbeskrivelse og begraver en viktig politisk debatt i partipolitisk kjekling.

Kampen mot barnefattigdom er en av de viktigste oppgavene vi har. Vi vet at barn som vokser opp i fattigdom har det vanskeligere enn andre barn. De får færre muligheter senere og risikoen for at de selv får fattige barn er større enn for andre.

Debatten om barnefattigdom blir mest konstruktiv når den handler om barna og hva som virker. Erikssons argumentasjon gjør det likevel nødvendig å bruke tid på å snakke om SV og Frp. For SV har en annen historie enn den han framstiller. Under den rødgrønne regjeringen fikk vi til gode tiltak mot barnefattigdom, som barnehageplass med makspris til alle, omfordeling gjennom skattesystemet, 340.000 nye arbeidsplasser og 4 milliarder på ulike målrettede fattigdomstiltak. Forskjellene i Norge gikk ned, etter å ha vært økende inntil 2005. Da den rødgrønne regjeringen gikk av, var andelen fattige i Norge lavere enn på 15 år.

Vi kan aldri være fornøyd så lenge barn vokser opp i fattigdom. Antallet fattige barn i Norge var, og er fremdeles, for høyt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ser man på hva Frp gjør, er det lite å skryte av. Barneminister Solveig Horne la nettopp fram en strategi mot barnefattigdom. Problemet er at den ikke vil gjøre færre fattige, den vil bare gjøre livet lettere for noen av dem som er fattige i dag.

Strategien inneholdt ei lang liste med tiltak, men veldig lite nytt. Hele «satsinga» var avspist med kun 100 millioner kroner i friske penger. Men skal man bekjempe barnefattigdom, må man være villig til å øke ytelsene fattige familier har å leve for. Det koster.

At barnefattigdom ikke blir tatt på alvor av regjeringen, ble enda tydeligere senere samme uke som regjeringen la fram fattigdomsstrategien. Der kuttet de overgangsstønaden med over 200 millioner kroner. Samtidig som de ga 100 millioner til arbeidet mot barnefattigdom, tok de altså dobbelt så mye fra aleneforsørgere. De aller fleste mottakerne av overgangsstønaden er alenemødre som trenger økonomisk pusterom til å utdanne og kvalifisere seg til trygge jobber. Aleneforeldreforeningen sier forslaget «vil gjøre det nesten umulig for unge alenemødre å videreutdanne/kvalifisere seg for å bli selvforsørget». Kuttet vil selvsagt føre til at man får flere fattige barn..

Skal man vurdere partienes politikk på et felt, bør man se på budsjettene deres. De viser hva man synes er viktigst. SV lagde et alternativt budsjett for i år der vi satte kampen mot forskjeller og fattigdom øverst. Frp prioriterte som kjent milliarder i skattelette til de rikeste.

En av våre hovedprioriteringer handlet om å øke barnetrygden, spesielt for aleneforsørgere og barnerike familier. Vil vi ta barnefattigdom ved roten, må vi være villige til å gi mer penger til barnefamiliene, slik at forskjellene blir mindre.

Forrige uke fremmet SV et forslag i Stortinget for å motarbeide barnefattigdom. Der foreslår vi omfattende tiltak for å ta problemet ved roten. Vi vil regulere barnetrygden i tråd med lønnsveksten, øke søskentillegget og øke barnetrygden for enslige forsørgere. I tillegg må vi også ta grep for å gjøre hverdagen bedre for dem som er fattige her og nå - med tilbud om ferie, aktiviteter og utstyrslån.

Denne debatten bør handle om barna, og tiltakene som virker, ikke om SV og Frp. Erikssons inngang gjør dessverre at debatten blir stående stille. I mellomtiden gjør den mørkeblå regjeringens politikk kampen mot barnefattigdom stadig mer presserende. Spørsmålet er hva Eriksson kan og vil gjøre med det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook