Barna fra Kosova

I 1999 kom seks tusen krigsflyktninger til oss. De kom fra et lite folk som gjennom historien er blitt påført enorme lidelser. Det var foreldre som kom med sine barn. De kom på grunn av sine barn - som de fleste flyktninger gjør. Hvorfor treffer ikke møtet med dette lille folkets store lidelser klangbunnen fra vår egen krigstid; nå når vi har de krigsrammede kosovoalbanerne midt iblant oss?

I «Det frie menneske», inviterer Arne Næss oss til å reflektere over filosofen Spinozas begrep «den utvidede vennekrets» - det vil si de personer i vår nærhet som gjør oss uglade ved å ha det vondt. Vi kan ikke være helt glade hvis de lider. De vekker vår empati, for å bruke et moderne begrep. Vi blir aktivisert til å gjøre noe for dem. Noe godt. Hvorfor har ikke vi det vondt når vi har fått seks tusen bunnfortvilede foreldre og barn til Norge?

Det er ikke vanskelig å finne svaret. Kosovoalbanerne er ikke midt iblant oss. Vi får ikke møte dem. De er isolerte i overfylte ghettoer som vi velger å kalle flyktningmottak. Kosovoalbanerne er ikke en del av vår utvidede vennekrets. Sterke krefter har definert dem som en del av vår fiendekrets. De får ikke lov til å komme ut i våre kommuner fordi ordet kommune betyr å bo sammen. De skal oppbevares adskilt, fordi de skal ut. Den eneste måten vi kan bryte den dehumaniserende fiendemuren rundt våre potensielle venner på, er å gå innenfor og møte dem.

Hele høsten 1999 fikk jeg anledningen, og jeg fikk møte mange. Først og fremst barna, deretter foreldrene. Jeg fikk oppleve dem på en slik måte at jeg fikk rapport fra innsiden. Fra lidelsen. I fortsettelsen vil jeg gi en kort rapport fra barna fra Kosova, for å medvirke til at de blir en del av din utvidede vennekrets. Barna fra Kosova fikk jeg møte som leder av et omfattende hjelpeprogram gjennomført av Senter for krisepsykologi i Bergen, med støtte fra Utlendingsdirektoratet og Barne- og familiedepartementet. Med erfaringsbakgrunn fra en arbeidsmodell vi har vært med på å utvikle først i Danmark, møtte vi familiene til terapisamlinger over tre dager. De ble invitert fra hele Vestlandet til et modernisert og vennlig mottak på Hellesøy i Øygarden.

Se de for deg, 20 barn i alderen 6 til 16 år. Benket i hestesko foran de voksne lederne og tolken. Det eneste utstyr de har er arbeidsbøker, blyanter og farger. Med disse midlene skal de uttrykke og sette ord på det verste. Før en halvtime er gått, er store som små fortrolig med hva «psykologisk trening» er. Det er øvelse i å finne ord for vonde og vanskelige følelser. Raskt griper de ordassosiasjonsmetoden: Skriv det du tenker på når du hører ordet «redd», deretter trist, deretter sint, så usikker og forvirret. De skriver. Tolkeassistentene hjelper de minste med å skrive ned det de dikterer til dem. Så er tiden kommet for å dele det skrevne med hverandre. Allerede under den første opplesningen kan arbeidsgruppen «bryte sammen», og mange blir grepet av gråt og fortvilelse. Over egne og andres assosiasjoner. Fordi disse barna forbinder redd med at maskerte menn skjøt seg inn i rommet og tvang dem ut av hjemmet. Ingenting fikk de ta med seg, og siden har de vært på flukt i månedsvis inntil de landet trygt i Norge i mai. Noen er triste fordi de sto ved siden av da onkel ble skutt i ryggen og hele brystkassen ble sprengt da det eksplosive prosjektilet trengte ut på framsiden. Noen assosierer trist med døde fedre, besteforeldre, bestevenner. Noen er sinte fordi 26 slektninger ble brent levende etter at huset de ble sperret inne i ble satt i brann, mens bevæpnede soldater utenfor hindret dem i å komme ut ved å slenge granater inn i flammehavet. Assosiasjonen er først og fremst knyttet til skrikene. Så er det setningsutfylling og billedfortellinger. De skal fullføre setninger som «Mitt høyeste ønske er...», «Når jeg tenker på mitt hjemland...», «Når jeg blir voksen...» og så skriver de historier til enkle tegninger av gutter og jenter som snakker sammen eller når mamma og pappa har fått brev fra Kosova. «Hva står det i brevet?» De arbeider: skriver og tegner mellom gråtetoktene - trøstet av gruppelederne og tolkeassistentene.

Så er det tid for snakkegruppe, det vil si direkte bearbeiding av de vonde følelsene. Nå er bordene og arbeidsbøkene skjøvet til side. Hvem vil fortelle sin historie? Nå kommer det. Om frykten på forhånd, terror og vold, drap og massakrer, om flukten og livet i fjell og skog, frysende og uten mat og uten håp. Storesøster på åtte år forteller hulkende at hun måtte sitte og holde babyen for munnen i timevis for at hans gråt ikke skulle røpe dem og føre til alles død. Barn etter barn som forteller at de har opplevd det ingen barn skulle oppleve. De kappes om å fortelle sin historie. Demningen brister. Noen bytter plass i ringen for å holde rundt og trøste en søster, bror eller venninne, som skaker av angst og fortvilelse når minnene for første gang blir satt ord på. Det er helt forferdelig å lytte til dette, men når man ser virkningen allerede dagen etter, er det mer enn verd påkjenningen. Og når små barn har måttet gjenoppleve dette, så må vi trygge og friske voksne tåle å høre det! Når vi spør dagen etter om hvordan det var å være i gruppen i går, summer det «mir, mir...» - «bra, bra...» rundt bordet. men det var jo forferdelig? Ja, men det gjorde godt etterpå. Lille Amir på sju vil fortelle hvordan det var.

-Ja, hvordan var det?

-Det var som en flyreise.

-Har du landet? spør storesøsteren, og alle ler.

-Ja.

-Trygt?

-Ja, jeg er her.

Vi vet hvorfor vi gjør dette. Barna vet hvorfor vi gjør dette. De har forstått vår forklaring og kan gjengi den med gjenkjennende overbevisning: «Du kan ikke løpe fra de vonde minnene. Fordi du kan ikke løpe fra deg selv. Og når vi tegner, snakker, skriver og synger og gråter, kommer de altfor store minnene ut, og da blir de litt mindre og lettere.» «Jeg vet det godt, at jeg må gjennom det, men jeg kan ikke snakke med mamma og pappa fordi de blir så triste,» sier en alvorlig tiåring. I gruppen har vi også en musiker som har spesialisert seg på barn, kultur og traumer. Etter kort tid har han etablert et unikt samspill med barna: vekselvis glad og trist nynning og sang. Og alltid vender de tilbake til sangen de har lært: «Å mitt hjem, jeg vil aldri glemme mitt vakre hjemland.» De synger den med lysende intensitet, og det er vi som blir sittende med klump i halsen.

Så er det foreldremøte. Takknemligheten som strømmer mot oss, er så overveldende at vi vegrer oss. Vi finner det nødvendig å understreke hvor lite det er det vi gjør, og at ingenting kan sammenlignes med foreldrenes betydning i barnas liv. En far finner det nødvendig å forklare den enorme takknemligheten de uttrykker. «Dere må forstå at det er på grunn av barna vi er her i Norge, og det er på grunn av barna vi er her for at de skal få hjelp. Vi løp med dem under armen til lyden fra bomber og granater, vi klarte det. Og mye har vi å takke den norske regjering for, men ingen, ingen har brydd seg om barnas traumer etter at vi kom til Norge.» Derfor blir de glade når vi forteller at det er fra norske myndigheter vi har fått midler til disse samlingene og oppfølgingen etterpå.

En talsmann for foreldregruppen ber om ordet: «Det er mange andre barn fra andre land i våre mottak som også har opplevd forferdelige ting. De får ingen hjelp. Vi kan ikke glede oss fullt ut over at våre barn får hjelp, hvis ikke de også får det.» Har de lest Spinoza? Det er vel heller slik at Spinoza har avlest smerten over andres lidelse som en grunnleggende menneskelig ressurs. Som er der hele tiden. Tett på gråtende barn og fortvilede foreldre, kan den aktiveres til full styrke. Barneministeren, Valgerd Svarstad Haugland, gikk tidlig ut og sa at familiene fra Kosova trengte mer enn tak over hodet. De måtte få hjelp til å leve med minnene. Ikke bare har hun sørget for at det var mulig å gjennomføre et omfattende hjelpeprogram, hun har også satt av tid til å oppdatere seg grundig på arbeidet som er gjort og endog bebudet at det skal fortsette. Det fortjener hun å komme i avisen for.