Debatt: Klima

Barna gjør jobben vår, Erna

Ved enkelte tilfeller har jeg følt meg litt som en sjarlatan. Har jeg egentlig ordene mine i behold når jeg sier til en nedbrutt russ at du har framtida foran deg?

I FELTEN: Statsminister Erna Solberg (H) tar i et tak under Strandryddedagen ved Kollevågen på Askøy sammen med Barnas Turlag i Bergen og Bergen og Omland Friluftsråd (Bof) i forrige uke, men kronikkforfatteren mener hun må gjøre mer. - Hvorfor gjør dere ikke noe, dere som skal sørge for at Norge er et trygt land å vokse opp i nå og i framtida? spør han i denne kronikken. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
I FELTEN: Statsminister Erna Solberg (H) tar i et tak under Strandryddedagen ved Kollevågen på Askøy sammen med Barnas Turlag i Bergen og Bergen og Omland Friluftsråd (Bof) i forrige uke, men kronikkforfatteren mener hun må gjøre mer. - Hvorfor gjør dere ikke noe, dere som skal sørge for at Norge er et trygt land å vokse opp i nå og i framtida? spør han i denne kronikken. Foto: Marit Hommedal / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Kjære statsminister Erna Solberg. Jeg er en 46 år gammel mann, gift, far til to små barn og jobber som sykepleier på Rikshospitalet.

HELSEBROR: Jørgen Røed-Lislebø.
HELSEBROR: Jørgen Røed-Lislebø. Vis mer

I desember kan jeg forhåpentligvis smykke meg med tittelen helsesykepleier etter ett år med intens videreutdanning. Jeg er akkurat ferdig med første del av til sammen ti uker med praksis, og har i den forbindelse hatt gleden av å besøke forskjellige skoler rundt om i bydel Bjerke. Der har jeg jeg møtt fantastiske barn og ungdommer i ferd med å gjøre seg klar for å kunne møte framtida på best mulig måte. Jeg har også møtt lærere, sosialarbeidere, helsesykepleiere og mange andre av mine framtidige kolleger som hver dag står på for at barn skal kunne gå på skolen uten klump i magen.

Mye av de siste fire ukene har jeg brukt på å roe ned eksamensnerver hos dem som snart er ferdig på videregående. På barne- og ungdomsskoler har jeg holdt hånda til barn som er redde for vaksinasjonsprøyter, trøstet åtteåringer som ikke finner noen å leke med i friminuttet, fortalt hvorfor det er viktig å pusse tennene morgen og kveld og ellers bare snakket om løst og fast med glade og optimistiske barn. Alt, direkte eller indirekte, med tanke på at de etter hvert skal bli trygge og velfungerende voksne som i sin tur tar seg av sine barn og barnebarn.

Jeg håper at jeg selv har klart å framstå som en tilsvarende trygg voksen for dem. Men jeg har likevel ved enkelte tilfeller følt meg litt som en sjarlatan. Har jeg egentlig ordene mine i behold når jeg sier til en nedbrutt russ at du har framtida foran deg? Hvis jeg og min generasjon turer fram som de foregående, så er jeg usikker.

Heldigvis er det tegn på at barn og ungdom har fått nok, de vil ikke lenger finne seg i at vi med et tiendels bein i kista overlater en totalt utarmet jord til dem.

Helsesykepleiere lærer at voksne skal være «større, sterkere, klokere og god». Det har vi definitvt ikke vært når barna våre ser seg nødt til å ta fri fra skolen og gå i protesttog for å få oppmerksomheten vår.

Ikke har vi vært større, hadde vi vært det så er det vi som hadde streiket og krevd oppmerksomhet fra poltikerne. Det eneste vi streiker for er høyere lønn.

Ikke har vi vært sterkere, for da hadde vi hatt styrke til å gjøre nødvendige, men ubehagelige livsvalg.

Ikke har vi vært kloke, da hadde vi ikke kjøpt ny bil hvert eneste år og handlet julegaver i New York ei helg.

Har vi vært gode? Hvis god er å la barna gå foran og betale regningen mens vi sover ut rusen, så nei. Barna gjør den jobben vi skulle gjort, og tanken gjør meg flau både på egne og min generasjons vegne.

Daglig leser jeg i avisa om hvordan det står til med naturen rundt oss og klimaet på planeten vår. Det er ikke hyggelig lesning. Du leser sikkert noen av de samme artiklene. De som forteller at insektene er i ferd med å forsvinne. De som forteller at polene smelter i stadig raskere tempo. De som forteller om at Great Barrier Reef utenfor Australia er i ferd med å dø, og med det det utrolige artsmangfoldet som har revet som sitt hjem. Bare for å ta noen få eksempler.

I en normal og noenlunde logisk verden ville bare en brøkdel av dette ført til strakstiltak og en felles forståelse av at vi nå må sette i gang med mottiltak. En skulle tro at du og dine politikerkolleger ville innsett alvoret og hva det betyr både for oss som er voksne nå og for dem som skal ta over etter oss. Men, jeg har vanskelig for å få øye på konkrete uttrykk for at dere har tatt innover dere hvor alvorlig dette er. I stedet går dagene, ukene, månedene og årene med til nye komiteer, utredninger og nyttårstaler mens vi sakte, men sikkert går tomme for tid til å gjøre noe.

Jeg tror ikke vi trenger mer forskning nå om hvorvidt dyrene forsvinner fra skogene våre eller om havene kommer til å stige eller ikke. Ifølge noen politikere er svarene på de spørsmålene nært knyttet opp til om du tilhører venstre- eller høyresiden i det politiske landskapet. Det er det ikke. Dyr og insekter forsvinner, klimaet forandrer seg. Fakta. Det er ikke lenger opp til diskusjon. Det skjer. Nå! Det skjer i blomsterbedene i hagene våre, det skjer på jordene til kornbøndene, det skjer på fuglefjellene og det skjer i havet.

Og da melder spørsmålet seg som gjør meg søvnløs om nettene og som gjør at jeg noen ganger får lyst til å gråte når jeg stryker sjuåringen min på hodet etter at han har sovnet om kvelden: Hvorfor gjør dere ikke noe, dere som skal sørge for at Norge er et trygt land å vokse opp i nå og i framtida? Leser du ikke de samme artiklene? Har du ikke rådgivere på kontoret som forteller deg om alvoret?

Tre mulige årsaker står igjen for meg da. Den første er at lysten på gjenvalg og fire nye år hindrer deg fra å gå inn for nødvendige men, hos noen. upopulære tiltak som for eksempel stopp i hytteutbyggingen, nedtrapping av oljeutvinningen og overgang til fornybar energi osv. Hvis det er tilfelle, så ber jeg deg om å tre til side og overlate plassen til noen som vil bruke regjeringsmakten til noe konstruktivt i stedet for makt for maktens skyld.

Den andre muligheten jeg ser for meg er at du sitter med informasjon som tilsier at situasjonen ikke er så kritisk som FNs klimapanel og andre institusjoner sier det er. I så fall hadde det vært fint om du kunne delt den informasjonen med oss andre. Jeg vet om mange engstelige foreldre som kunne trengt en oppmuntring av det slaget.

Den tredje muligheten er at du har informasjon som sier at det egentlig er for sent uansett, og at det derfor er likegyldig om vi setter i gang med tiltak eller ikke. Hvis det er tilfelle, så synes jeg vi fortjener å vite det også.

Men, hvis det er sånn at du kanskje sitter og tenker på å gjøre noe, men at du er redd for støte fra deg mange kjernevelgere, så skal jeg fortelle deg noe som kan ta vekk litt av den klumpen i magen: Du hadde fått mange nye velgere. For hver direktør og lobbyist i oljebransjen som hadde vendt deg ryggen, hadde en mor og en far tatt imot deg med åpne armer. For hver hyttekåt lokalpolitiker som hadde meldt seg ut av partiet hadde en naturinteressert barnefamilie meldt seg inn. Du hadde blitt en leder, ikke bare en politiker som for en stund sikret gjenvalg for Høyre.

Kanskje du har noen som kan holde deg i hånda og fortelle deg at det går bra til slutt, selv når alle dinosaurene banker og skraper på døren din og vil inn? Hvis ikke, så kom og snakk med en helsesykepleier. Det er vi gode til.

Vi har alle et kollektivt ansvar for å gjøre det vi kan i hverdagen for å bremse utviklingen, men effekten av det ville blitt mangedoblet hvis du hadde gått foran og vist veien. Endringsviljen er der. Og, velgerne er der. Men kanskje ikke der hvor du er vant til å kikke. Ha en fin sommer!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.