DEBATT

Debatt: Klima

Barna gjør jobben vår, Erna

Ved enkelte tilfeller har jeg følt meg litt som en sjarlatan. Har jeg egentlig ordene mine i behold når jeg sier til en nedbrutt russ at du har framtida foran deg?

I FELTEN: Statsminister Erna Solberg (H) tar i et tak under Strandryddedagen ved Kollevågen på Askøy sammen med Barnas Turlag i Bergen og Bergen og Omland Friluftsråd (Bof) i forrige uke, men kronikkforfatteren mener hun må gjøre mer. - Hvorfor gjør dere ikke noe, dere som skal sørge for at Norge er et trygt land å vokse opp i nå og i framtida? spør han i denne kronikken. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix
I FELTEN: Statsminister Erna Solberg (H) tar i et tak under Strandryddedagen ved Kollevågen på Askøy sammen med Barnas Turlag i Bergen og Bergen og Omland Friluftsråd (Bof) i forrige uke, men kronikkforfatteren mener hun må gjøre mer. - Hvorfor gjør dere ikke noe, dere som skal sørge for at Norge er et trygt land å vokse opp i nå og i framtida? spør han i denne kronikken. Foto: Marit Hommedal / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Kjære statsminister Erna Solberg. Jeg er en 46 år gammel mann, gift, far til to små barn og jobber som sykepleier på Rikshospitalet.

I desember kan jeg forhåpentligvis smykke meg med tittelen helsesykepleier etter ett år med intens videreutdanning. Jeg er akkurat ferdig med første del av til sammen ti uker med praksis, og har i den forbindelse hatt gleden av å besøke forskjellige skoler rundt om i bydel Bjerke. Der har jeg jeg møtt fantastiske barn og ungdommer i ferd med å gjøre seg klar for å kunne møte framtida på best mulig måte. Jeg har også møtt lærere, sosialarbeidere, helsesykepleiere og mange andre av mine framtidige kolleger som hver dag står på for at barn skal kunne gå på skolen uten klump i magen.

Mye av de siste fire ukene har jeg brukt på å roe ned eksamensnerver hos dem som snart er ferdig på videregående. På barne- og ungdomsskoler har jeg holdt hånda til barn som er redde for vaksinasjonsprøyter, trøstet åtteåringer som ikke finner noen å leke med i friminuttet, fortalt hvorfor det er viktig å pusse tennene morgen og kveld og ellers bare snakket om løst og fast med glade og optimistiske barn. Alt, direkte eller indirekte, med tanke på at de etter hvert skal bli trygge og velfungerende voksne som i sin tur tar seg av sine barn og barnebarn.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer