Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Barna som blir usynlige tall i statistikken

Kjære lærer! Jeg vil nå deg på vegne av de barna som blir usynlige tall i statistikken. 


Meninger

Det er disse barna som blir beskrevet som klassens klovn, som blir stemplet som et samfunns byrde. De barna som ser på livet som en evig lang mørk tunnel fylt med vonde opplevelser og skuffelser. De barna som blir omsorgspersoner for seg selv, yngre søsken og i noen tilfeller foreldre også. De barna som etter gjentatte sterke traumatiske påkjenninger har slått av tankehjernen og er i konstant beredskap om en mulig fare. De elevene som gang på gang har erfart å bli ydmyket, skuffet og krenket av de voksne som egentlig skal lære dem om livets fineste sider. Om foreldres ubetinget kjærlighet, om varme og om medmenneskelighet.

Avin Rostami
Avin Rostami Vis mer

Jeg forstår at det er vanskelig å ha den eleven i klassen, han som brøler som en bjørn, som ødelegger for sine medelever, han som andre foreldre klager på, hun som har en ordbruk som får din ryggmarg til å fryse. Han som kaster alt han kommer borti og responderer din varme med avsky. Han som løper sin vei hver gang du stiller krav, hun som strever fordi hun ikke er på likt faglig nivå som sine klassekamerater. Han som trer en maske over seg og blir en skummel skapning og skremmer sine medelever. Hun som er så stille at en knapt legger merke til henne i klasserommet. Hun som skvetter av minste lyd og alltid er vaktsom. Hun som du ofte strever med å få tilbake til klassen. Han som er på skolen men sjelden i klasserommet, han som lever i en urolig kropp.

Illustrasjon: Ingebjørg Rangøy Sjåland
Illustrasjon: Ingebjørg Rangøy Sjåland Vis mer

Jeg ber deg om å se, å se det lille uskyldige barnet bak alle disse uttrykkene. Om å se han som ikke vet hvordan kjærlighet uttrykkes, han som ikke har noe ordforråd til begreper som har opphav fra omsorg. Hun som ikke har fått nok nærhet, trygghet og kjærlighet. Jeg ber deg om å se det lille barnet fullt av frykt som ber så desperat om hjelp, om anerkjennelse og omsorg. Jeg ber deg om å se at deres sinne er smertefulle uttrykk og deres høye røst taler om en barndom preget av vold og omsorgssvikt. Jeg ber deg om å se det drømmeløse barnet som ikke kan ha noe tro på ei bedre framtid. Som ser bare livets mørke sider, for det er det hun er vokst opp med.

For hun kommer på skolen, han sitter i dine timer og hun hører dine ord. For det barnet er skolen en tilflukt, en opplevelse av normalitet, et sted der de kanskje kan tørre å drømme. For disse barna er skolen trygghet, der de kan lære, leke og bare være. For de barna er nettopp din rolle avgjørende, for de barna er du tegn på håp. Du er viktig, din rolle, dine blikk, din væremåte. Hele du er avgjørende for at de barna skal lykkes. Din trygge stemme kan være en veiviser i deres indre kaos, din varme kan lyse den lange mørke tunnelen de befinner seg i og din omsorg kan gi opplevelse av å ha verdighet. Du kan møte dem med hjertevarme og forhåpentligvis blir flere av dem løvetannbarn.

Akkurat som en løvetann trenger sol og vann for å vokse gjennom asfalt og strekke seg mot sola, trenger de løvetannbarna varme og kjærlighet for å kunne drømme og ha troen på ei bedre framtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook