SOSIALT DEMOKRATI: - Besteforeldrene våre brukte mye krefter på å jobbe seg vekk fra et samfunn av utenforskap. Det gjorde de gjennom å bygge nye fellesskap; fagforeninger, idrettslag, studiesirkler, aftenskoler og kvinnegrupper. Fellesskap som etter hvert ble sterke nok til å kreve sin plass i det store fellesskapet, skriver Jonas Bals. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
SOSIALT DEMOKRATI: - Besteforeldrene våre brukte mye krefter på å jobbe seg vekk fra et samfunn av utenforskap. Det gjorde de gjennom å bygge nye fellesskap; fagforeninger, idrettslag, studiesirkler, aftenskoler og kvinnegrupper. Fellesskap som etter hvert ble sterke nok til å kreve sin plass i det store fellesskapet, skriver Jonas Bals. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Barna våre

Sylvi Listhaug er bekymret for barna sine. Jeg er mer bekymret for barna våre.

Meninger

I boka «Our kids» skriver den amerikanske statsviteren Robert Putnam om byen han vokste opp i. Den heter Port Clinton, og er en liten by i Ohio. Selv om han understreker at byen ikke var perfekt da han vokste opp, var det en by der folk kjente hverandre - de gikk på skole sammen, møttes på butikken, og deltok i samfunnslivet sammen.

Nå er byen delt i to deler som knapt har noe til felles med hverandre. Putnam beskriver hvordan man før snakket om «barna våre», og da mente alle barna i lokalsamfunnet, mens man nå ikke ser på de andres barn som en del av sitt eget fellesskap. «Barna våre» sikter nå bare til ens egne barn.

Boka er full av konkrete eksempler på hvor oppdelt det amerikanske samfunnet er blitt: Området rundt fiskevannet i byen, som «alle» tidligere besøkte, er nå blitt et inngjerdet område, et såkalt «gated community». På utsiden av de inngjerdede, alarmerte og bevoktede områdene har barnefattigdommen eksplodert. Barna der vokser opp uten kunnskap om hvilke muligheter som finnes i samfunnet, og med lav tillit til hverandre og til samfunnsinstitusjonene.

Det er et landskap med murer og stengsler. Med mange små fellesskap – men ingen store. Det kan virke ekstremt, og det kan virke langt borte. Men etter valget i USA for to uker siden har mange spurt om det er noe å lære av amerikanerne og de feilene de har gjort. Jeg mener det er åpenbart. Den amerikanske trenden i retning av større forskjeller, mindre fellesskap og store lavlønnssektorer er lik i nesten hele den vestlige verden. Fremskrittspartiets og Høyres søsterpartier har ledet an i denne utviklingen, og gjerne begrunnet det akkurat slik Siv Jensen begrunner sine skattekutt til de rikeste: Bare vi gir mer til de rike, så vil det risle nedover samfunnskroppen, til glede for alle. Fasiten etter tre år med slike «vekstfremmende skattekutt» er lav vekst, høy arbeidsløshet, og en økonomi som nesten ikke skaper nye jobber.

Spørsmålet vi må stille oss selv er: Vil vi ha det sånn? Lenge forsøkte høyrepartiene å svare på det ved å si: Vi har ikke noe valg. Vi «må» deregulere arbeidslivet. Vi «må» kutte i skattene. Vi «må» privatisere velferdstjenestene. Siv Jensens og Sylvi Listhaugs ideologiske ledestjerne, Margaret Thatcher, oppsummerte det med bemerkningen «There is no alternative».

Thatcher var også statslederen som mente at det «ikke finnes noe sånt som et samfunn, bare individer». Hun tok feil i begge deler. Det finnes et samfunn – og vi har et valg.

Men hvordan kan vi innrette oss for å sikre at fellesskapet omfatter alle – at vi fortsetter å snakke om «barna våre», i stedet for barna dine og barna mine? Hvordan skaper vi et samfunn som ikke etterlater noen på utsiden, men som sørger for at alle får være med?

Her kan det være på sin plass å minne om at USA i store deler av etterkrigstiden var et land som liknet mye mer på vårt eget enn i dag. De hadde en sterk fagbevegelse, de hadde et progressivt skattesystem og relativt høy sosial mobilitet.

Alt dette bygget de ned. Og de gjorde det gjennom politikk.

Alle de virkemidlene besteforeldrene og foreldrene våre tok i bruk for å skape et sosialt demokrati - skattepolitikken, fagorganiseringen, den målrettede likestillingspolitikken - finner vi igjen når vi skal forstå hvordan man bygger ned fellesskapet:

• Gjennom skattekutt.

• Gjennom å svekke fagbevegelsen og arbeidsmiljøloven.

• Gjennom å sette likestillingspolitikken i revers.

For hundre år siden var Norge et fellesskap for noen få – og et utenforskap for resten. Et samfunn der noen ble bedt om å gå kjøkkeninngangen, mens andre gjorde entré gjennom hovedinngangen.

Besteforeldrene våre brukte mye krefter på å jobbe seg vekk fra dette. Det gjorde de gjennom å bygge nye fellesskap; fagforeninger, idrettslag, studiesirkler, aftenskoler og kvinnegrupper. Fellesskap som etter hvert ble sterke nok til å kreve sin plass i det store fellesskapet.

Slik gikk Norge fra å være et formelt, politisk demokrati til å bli et sosialt demokrati – et samfunn der også den jevne mann og kvinne ikke bare oppfattet seg som en del av et fellesskap, men var en del av fellesskapet. Hvor de var med og bestemte – og satte sitt preg på samfunnsutviklingen.

Det krevde organisering, og en vilje til politisk makt. Redskapene var mange og varierte – fra skattepolitikken som omfordelte rikdom og ressurser, til tariffavtalene som sikret at arbeidstakerne kunne møte sine overordnede på mer jevnbyrdig vis. Våre besteforeldre gjorde det fordi de mente det var mer rettferdig på den måten. I ettertid kan vi også si at det var mer fornuftig på den måten. Norge er i dag et mye bedre samfunn, både for de som jobber i bedriftene og de som eier dem. Vi produserer mer og av høyere kvalitet, vi har både trygghet og frihet – og vi har medbestemmelse, i arbeidslivet og i samfunnslivet. Kvinnene har kjempet seg til en plass på likefot med mennene – i alle fall nesten – og mennene har fått muligheten til å leve helere liv, der de ikke bare er forsørgere men også fedre. Slik har de fått bli en del av det lille fellesskapet – fremfor å være fremmedlegemer i eget hjem.

På den måten bygget vi fellesskapene – i det små, og i det store. Slik fikk vi et samfunn der vi føler ansvar ikke bare for våres egne barn, men for alle barna våre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook