Barnas beste og likestilling

«Hugg det levende barn i to stykker og gi den ene halvdel til den ene og den andre halvdel til den andre.» Kong Salomo fremsatte dette forslaget for å avsløre om to kranglende voksne sloss for egne eller for barnets interesser. «Hugg bare til,» sa den ene parten, og i Magasinet 22.1.2000 gir Berget, Clemet, og Ryel uttrykk for samme syn. Barnet som blir omtalt i Første Kongebok, blir reddet av kong Salomos kloke dom: han gir barnet til den av partene som setter barnets beste foran egne rettigheter. Langt på vei er den norske barneloven ment å skulle fungere på denne måten, men får de tre likestillingsideologene oppfylt sitt ønske om delt omsorg, vil de voksnes interesser blir prioriteret foran barnets beste.

Berget, Clemet og Ryel vil altså at Stortinget skal innføre en hovedregel om delt omsorg når foreldrene går fra hverandre. De begrunner dette ut ifra tanken om likestilling, og de mener at barneloven slik den er i dag, diskriminerer fedre. Dagens barnelov diskriminerer ikke fedrene. Som kjent ble morspresumpsjonen (regelen om morens fortrinnsrett til små barn) fjernet i 1982. Dette ble begrunnet med at en slik fortrinnsrett «bryter både med prinsippet om at barnets beste skal være avgjørende, og med prinsippet om at foreldrene skal stilles likt i forhold til barnet» (NOU 1977:35. s 63). Når domstolene skal avgjøre hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd, finnes det altså ikke grunnlag i barneloven for å favorisere mor bare fordi hun er mor. Mor og far er juridisk likestilte i forhold til barnet. Hele poenget er at avgjørelser i barnefordelingssaker skal tas med utgangspunkt i hensynet til barnets beste. Den av foreldrene som barnet vil få det best hos, blir valgt som omsorgsperson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At mødre oftere enn fedre får omsorgen for barn etter samlivsbrudd, er et faktum Berget, Clemet og Ryel misliker - fordi det ikke er i overensstemmelse med deres forestillinger om likestilling. Likestillingsideen er altså det som ligger til grunn for deres forslag om endringer i barneloven slik at domstolene kan pålegge delt omsorg. Her finner vi også forklaringen på hvorfor deres forslag tilsynelatende virker overbevisende; i kjønnskampens navn har de rett. Fra et likestillingsperspektiv er det rettferdig at omsorgen blir delt. Men er likestilling mellom mor og far det viktigste i barnefordelingssaker? Skal den norske barneloven ha som øverste prinsipp å sikre fordelingsrettferdighet mellom foreldrene? Nei. Barneloven er ikke en lov som skal sikre voksnes rettigheter, men en lov som skal ivareta barnas interesser. Det overordnede prinsippet i denne loven må fortsatt være hensynet til barnets beste. Berget, Clemet og Ryels forslag om å gjøre delt omsorg til det viktigste, vil bety at vi får en barnelov som setter prinsippet om rettferdig fordeling over prinsippet om barnets beste.

Det er viktig å merke seg at domstolene med utgangspunkt i dagens barnelov selvfølgelig kan idømme delt omsorg etter samlivsbrudd. Begrunnelsen for dette må imidlertid være at delt omsorg anses for å være det beste for det aktuelle barnet, ikke at dette er mest rettferdig i forhold til far og mor. Når retten treffer beslutninger om hvor barnet skal bo, er altså hensynet til barnet overordnet. Noen ganger vil derfor delt omsorg bli betraktet som det beste. Andre ganger vil det være best at barnet bor hos mor, og i atter andre saker vil hensynet til barnet tilsi at det skal bo hos far. Det er nå akseptert at mødre ikke kan påberope seg fortrinnsrett til barna med henvisning til biologi, kultur eller tradisjon, og det burde derfor ikke være vanskelig å se at heller ikke fedre kan kreve fortrinnsrett fordi de ønsker å endre tradisjonelle oppfatninger på disse områdene. Å favorisere den ene av foreldrene på grunnlag av kjønn, er utillatelig fordi det er diskriminering - kjønnsdiskriminering. Men det er også utillatelig å fremme voksnes ideologiske favorittprosjekter på bekostning av grunnleggende omsorg for barn. Dette er også en form for diskriminering. Hensynet til barnets beste må gå foran både konservative kjønnsrollemønstre og radikale likestillingsideer.

Foreldre som mener at det er best for deres egne barn med delt omsorg, kan gjennomføre dette. Berget, Clemet og Ryels forslag dreier seg imidlertid om hvilket prinsipp som skal være det overordnede i barneloven, og når de foreslår delt omsorg som hovedprinsipp, foreslår de altså å endre den nåværende barneloven på en slik måte at hensynet til barnet ikke lenger er det viktigste.

Til dette kan man innvende at delt omsorg er til barnets beste. I denne måten å argumentere på settes det likhetstegn mellom delt omsorg og barnets beste. Dette er imidlertid ikke holdbart. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom delt omsorg og barnets beste. For noen barn kan det være best med delt omsorg, men for andre barn er det ikke det. Derfor må prinsippet om å sette hensynet til barnets beste først beholdes, og ikke skyves til side av en hovedregel som påtvinger en bestemt organisering av hverdagslivet.

Spørsmålet om delt omsorg må alltid betraktes i lys av den situasjon de berørte parter befinner seg i. Er foreldrene enige om at delt omsorg er til det beste for barnet, kan det praktiseres. Når foreldrene imidlertid er så uenige at spørsmålet om hvor barnet skal bo etter samlivsbrudd havner i rettsapparatet, vil det være uansvarlig å dømme et barn til å ha hjemmet delt mellom to foreldre som arbeider mot hverandre. Delt omsorg krever at foreldrene er enige om hva som er til barnets beste, og når saken har havnet i retten, viser dette nettopp at foreldrene ikke kan samarbeide. Barnets rett til kontakt med begge foreldrene ivaretas gjennom samværsretten.

Domstolene bør derfor ikke ha anledning til å idømme delt omsorg når foreldrene ikke er enige om dette.

Det er også urovekkende at Berget, Clemet og Ryel - tre innflytelsesrike personer - gjennom sine uttalelser til Magasinet er med på å bygge opp vrangforestillinger om enslige forsørgere. Likestillingsombud Ryel sier for eksempel: «I dag har vi mange situasjoner hvor mor har den daglige omsorgen for barn, og hvor det ikke er naturlig at hun skal motta bidrag fra far.» Barnebidrag er ikke noe far betaler til mor, det er en av foreldrenes økonomiske bidrag til barnets livsopphold. Ryel beklager videre at barnebidraget er uavhengig av mors inntekt, deretter har hun innsigelser mot at fødselspermisjonen er avhengig av mors inntekt. Dette er inkonsekvent. Dersom fedre skal ha selvstendige rettigheter i forhold til barnet uavhengig av mors inntekt, må de også ha en selvstendig plikt til å bidra økonomisk i forhold til egne barn. Berget sier «det er meningsløst hvordan fedre skyves brutalt vekk fra barna sine», og gir med denne feilaktige generaliseringen alenemødrene skylden for at mange barn ikke har kontakt med sine fedre.

I konkrete enkeltsaker kan forklaringen på fravær av far være at mor motarbeider ham, men det kan like gjerne skyldes manglende interesse og oppfølging fra fars side. Å trekke slutninger om hvordan virkeligheten er basert på personlige erfaringer eller politiske utopier, er i beste fall uinteressant, i verste fall ødeleggende for de grupper som blir karikert. Når tre av de fremste opinionsdannerne i denne diskusjonen går sammen om å hetse alenemødre, om å tilsidesette hensynet til barnas beste, bringer det i alle fall ikke den kontroversielle debatten om barnefordeling videre. Det bare å håpe at det finnes en kong Salomo på Stortinget som griper inn før likestillingsideologene sier «hugg bare til».