ÅPEN OG ÆRLIG. Skuespiller Julie Winge skriver om livet som alkoholiker. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
ÅPEN OG ÆRLIG. Skuespiller Julie Winge skriver om livet som alkoholiker. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Alkohol i jula:

Barnas jul

Øynene spretter opp i panikk, jeg hører Disney Channel i stua. Jeg kan nesten puste - barna er i gang for egen maskin. Jeg er under dyna.

Meninger

Det fyker en iskald jernpil gjennom kroppen. Angst.

Byggmester Booob! Kan det fikses? Byggmester Booob! Klart det kan!

Kroppen kaster seg ukontrollert fra side til side. Gud velsigne Disney Channel. Dyna hjelper ikke. Hva var det som skjedde i går? Den velkjente angsten sier sitt, men ikke hva. Jeg husker ikke. Masse mennesker.

Det demrer. Julaften? Ja, det var det. Det er morgen, det er første juledag. Ticks. Kast. Jeg må klare å sove litt til. Sove det helt bort – nå. Jeg sender en takk til satellittene som tar seg av barna en stund til. Bare litt til? Jeg orker ikke enda.

«Er dere sultne?» Faen! Stemmen til tanten min runger fra kjøkkenet. Det demrer litt til. Ikke nok med at tanten min har overnattet, kusinen min er her også med den lille babyen sin.

Fortjente en liten utblåsning

Julaften gikk vel helt fint den vel? Jeg drakk jo ikke ordentlig før barna hadde lagt seg? Jeg drakk jevnt ja, men gjør ikke alle det da? Det er vel lov å ta en liten fest etter at alle har lagt seg? Jeg hadde stått på hele desember og laget det så koselig for barna som bare det. Jeg fortjente jaggu meg en liten utblåsning til slutt.

Alle lo og hadde det koselig i går? Jo da. Jeg husker det nå. Jeg var helt fin da de dro. Alle ga hverandre klemmer og virket fornøyde. Gjorde de ikke det da? Vi var vel bare i godt humør alle sammen? Dessuten hadde de andre drukket vin også, og da er vel alt som det skal være? At man skal ha det litt koselig etter en sånn kveld skulle da bare mangle. Det synes nok alle.

Takk for i går, tror jeg

Jeg får ikke sove mer. Det går ikke. Ok, jeg får bare gå ut på kjøkkenet å late som ingenting.

«God morgen, Julie, og takk for i går. Det var så hyggelig at det var så mange her, vi var jo hele familien jo! Det er så sjeldent vi samles på denne måten,» klinger det fra den glade tanten min. Kusinen min smiler bekreftende over skulderen hennes. «Jo, det var kjempehyggelig. Jeg håper dere har sovet godt i natt.» Jeg prøver å klinge like lettvint og voksent tilbake. Det demrer enda mer.

Natten før prøvde jeg å få med tanten min på «nachspiel». Yes! Alle barn i seng, på tide med juleparty. Jeg husker ikke mer, kanskje jeg husker feil? Fy faen, jeg håper at jeg husker feil.

«Du Julie, vi må nesten kjøre mot byen nå vi. Babyen skal snart sove igjen. Jeg ga barna dine frokost og de er riktig så fornøyde.» «Jeg skjønner. Dere får kjøre forsiktig da.» Er det ikke det man sier når man skal oppføre seg ordentlig? «Ha det bra, Julie, og tusen takk for en flott julaften.»

Hadde jeg holdt maska nå?

Jeg husker

Jeg husker akevitt, jeg husker høy musikk. Jeg husker at jeg på død og liv skulle vise tanten min det nye anlegget. Jeg husker at jeg sa: «Slapp av, alle sover nå og de er oppe i andre etasje så de hører ingen ting. Det er på tide at vi koser oss litt og hører på Floyd, vi ser hverandre jo så sjeldent.»

Jeg husker ikke mer enn det. Jeg husker ikke at tanten min gikk og la seg, og jeg kan ikke bære å huske det fordi det blir for svart.

Jeg titter inn til barna i stuen. De er oppslukt av TV-en. Jeg hører bilen dra avgårde. Jeg kan legge meg litt igjen. Bare litt. Jeg håper at denne dagen skal gå satans fort. Jeg skyver alt under teppet mitt, det berømte teppet som kan dekke til alt og bevare det for evigheten. Det er der enda.

Befriende, flytende juletradisjoner

30 november: Jeg gleder meg til kvelden. Kvelden kommer fort og greit, klokken er åtte. Endelig, spente barn boms i seng. Årets juletradisjon i det Wingeske hjem kan starte.

Fra jeg var 16 år til jeg fikk barn hadde ikke julen betydd så mye, men med barna kom hele julegleden tilbake. Jeg hadde laget egne tradisjoner for barna mine. Tradisjoner jeg selv hadde savnet som liten. Et ferdigpyntet julehus fra første desember og julekalendere med virkelige gaver.

Da jeg var liten hadde vi bare sjokoladekalendere eller kalendere med små plastikkfigurer i. Noen veldig få barn hadde julekalendere med kalendergaver. Det var sjelden vare og derfor har hele min generasjon nå sørget for at kalenderen skal koste tusenvis av kroner - så barna våre kan få det vi ikke hadde. Klart det.

Jeg elsket det, så lenge jeg hadde råd til vin – det hadde jeg, det har man alltid.

Meg og rødvinen min

Nå var det igjen natt til første desember og jeg gledet meg til kvelden. Jeg skulle lage jul til mine elskede barn - etter sengetid vel og merke. Kos kom etter legging av barn, det sier seg selv.

«Nå må dere forte dere i seng barn, klokken er åtte! Dere må ikke komme ned og se i kveld. Dette skal være en overraskelse, husk det! Hvis det er noe, kan dere rope så kommer jeg opp. Jo mer dere roper, jo mindre får jeg tid til her nede.»

De vet hva som skal skje nå, og de gleder seg til i morgentidlig. De er musestille.

Ahh! Jeg ser utover stuegulvet, alle kassene med julepynt er spredd utover og glitrer i stasen sin. Gløggen står og venter på kjøkkenet. Mandler og rosiner i gløggen? Unødvendig.

Kos hver eneste kveld

En nisse på plass. To kopper gløgg. Snødekorasjon? Ja – først litt mer rødvin. Gløggen har uansett blitt kald. Jeg bare styrter gløggen, ingenting til spille. Mat og drikke skal ikke kastes, tenk på barna i Afrika.

Jeg er ferdig og klokken er tre på natta. Vinkartongen er nesten tom, men bare nesten. Ett glass vin til før jeg legger meg? Der ja, en nisse til i kassen. Jeg kan kose meg med plasseringen av den nissen også.

Deilige juletradisjoner! Barna sovnet tidlig, de forstyrret meg ikke en eneste gang. Bare meg, nissene og rødvinen min.

Adventstiden var så fin. Hver kveld hadde jeg en god grunn til å kose meg. Rødvin og innpakking av kalendergaver. Lykkelige barn med store forventninger og stjerner i øynene uten at jeg husket slutten på min egen kveld.

Alt blir en vane, selv uvanen

Jeg må da ha hatt problemer med å stå opp etter slike netter tenker du sikkert. Nei, det ligger i vanen. Når man drikker hver dag, blir det også en vane.

Så jeg sto opp klokken syv med barna, til spenningen av å vise dem første etasje og åpne kalendergaver. Litt usikker på om jeg hadde gjort alt helt klart – det husket jeg tross alt ikke. Vi tasset sammen ned trappen og jeg hadde min egen spenning og glede. Spenningen og gleden over å se barnas forventninger gå i oppfyllelse, for det var alltid klargjort – det var alltid nok rødvin til det.

Så levering på skolen. Endelig – sofa, dyne og angst. Jeg kunne gjemme meg helt til skoleslutt, helt til jeg måtte bli mor igjen.

Kjære, kjære medavhengige

Hvis du er det, de fleste er det. Pårørende = medavhengig. Noen bare brent av venner eller kolleger. Mens andre har alkoholismen nært, så nært at det gjør vondt og du er medavhengig fordi du ikke har så mye av deg selv og ditt eget følelsesliv igjen. La oss nå like godt omtale disse fyllikene som «Julie» for enkelhetens skyld:

Du følger Julies følelsesliv. Hun er uberegnelig, noen ganger farlig og hun ser ikke lenger enn sin egen nese. Julie tror hun gjør det, for hun er egentlig en ganske fin person. Egentlig. Når hun ikke drikker. Hun er intelligent også, proppfull av innsikt. Hun kan jo så mye og hun ser deg. Ja, det virker sånn – fordi hun er sånn, egentlig.

Bare ikke når hun drikker. Egentlig er hun ikke sånn dagen etter heller når du tenker deg om. Det er egentlig veldig lenge siden hun var sånn ...

Nå burde jeg komme med noen gode råd. Alle vil ha gode råd, det skulle bare mangle. Endelig en som har stått frem og ikke er redd for å snakke om det! Kanskje jeg kan få hjelp av henne til å hjelpe. Det finnes dessverre ingen fasit, intet råd som sitter skuddsikkert der det skal.

Jammen hvis jeg bare ...

Men og jammen er vel de vanligste ordene jeg hører fra pårørende, og det er ikke så rart. Du lever i håpet. Det gjør vi alle sammen.

Men vet du hva? Jeg har ikke lyst til å gi deg for mye håp. Har du ikke egentlig fått nok nå? Har du egentlig noe av deg selv igjen? Er det ditt eget humør du følger i hverdagen? Din egen rytme? Har du snart sagt unnskyld nok ganger? Unnskyld for at jeg bråket med oppvaskkosten?

Litt sånn: Det er ikke meningen å mase men... Kanskje du skulle... Nei, jeg skjønner.

Hvis Julie ruser seg og ikke vil slutte – ikke helt og ikke enda, så klarer hun ikke det. Hun sier hun har lyst og hun sier hun har nådd bunnen, hun sier det fordi hun tror det. Dessverre er det mange bunner og mange ønsker før man dæljer ned i den virkelige dørken og får helt nok.

Konkrete råd i julestria

Noen får aldri nok, de har på en måte gått gjennom treplankene i dørken og nådd Kina, for så å ta en drink til eller tusen i håp om å møte Luke Skywalker. Jeg gjetter meg til at det er flest av dem.

Så hva slags råd kan jeg egentlig gi til deg som er medavengig nå som det er jul? Pass på deg selv, ha et godt øye med barna til den det gjelder, og hjelp denne Julie’n hvis hun tar det i mot.

Et lite råd til som er litt utenfor det jeg pleier å påstå: Legg ned et alkoholforbud på julaften. Det går faktisk an – vi klarer oss fint en dag uten.

Jeg svarer gjerne på spørsmål og du kan nå meg på bloggen min http://juliewinge.blogg.no/. Der finner du både utdrag fra boken min og kontaktinformasjon.

Innlegget ble først publisert hos Actis, rusfeltets samarbeidsorgan