Barnas krig

Vi som vokste opp under krigen, trodde vi husket mye fra vår barndom. Men barnehverdagen var så mangfoldig, kontrastrik og forskjelligartet at det måtte et storslått nybrottsarbeid til for å favne alle dets ulike sider.

Ikke minst er det det tragiske som setter spor. 15. april ble sekstenåringen Einar Hval og hans bror Per regelrett henrettet ved skyting på tunet på heimgarden i Ådalen av to tyske soldater, og mens Einar rakte hendene i været holdt minstemann dem for ansiktet for at han ikke skulle se hva som skjedde. 14-åringen Rolf Olav Hobæk Stokke ble likeledes skutt da han forsøkte å rømme fra tyskerne, mens barn over hele landet ble drept under bombing eller ved tyske angrep som også rammet sivilbefolkningen. Men også den allierte bombingen etter 1944 krevde sine ofre. Man regner med at i alt 752 nordmenn ble drept av flybomber etter felttoget i 1940. Av dem var 124 barn.

Holdningskamp

Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes har hatt et vell av kilder til disposisjon, ikke minst har voksne i ettertid fortalt om sine erfaringer som barn under krigen. Barnas verden var en del av den voksne. Og derfor tok de ivrig del i holdningskampen mot okkupasjonsmakten. «Tyske marine - med tyttebær i trynet,» ropte barna i Drammen. Tre- fireåringer kastet småstein mot tyske vaktposter, jeg husker selv at vi stjal kålrabi, og regnet som sikkert at vi ble skutt dersom det ble oppdaget. Men mange barn oppfattet også tyskerne som snille, og derfor var det, slik en hjemmelsmann sier, at «vi hang jo støtt rundt båtene deres i håp om å få en sjokoladebit eller en 'bon-bon'».

Under holdningskampen var skolen en viktig arena, ikke minst fordi den ble forsøkt nazifisert. Barna og ungdommen tok del på begge sider. I gymnaset i Molde skrev elevene tyskfiendtlige ord på pultene, på flere skoler ble barn og ungdom med nazibakgrunn mobbet, trakassert og delvis presset ut av skolen.

Hverdagsliv

Forfatterne av dette pionerverket setter søkelys på mange sider av barns liv under krigen som vanligvis ikke regnes som naturlige deler av barndommen: barn i fengsel og barn i tjeneste på skip i livsfarlig konvoi. Trolig befant det seg tidlig i krigen om lag 4000 barn om bord i flåten, sjøfolk fra 18 år og yngre. Mellom høsten 1939 og våren 1940 omkom 11 barn, det vil si gutter under 18 år, blant dem en dekksgutt på 15. I alt var det 80 barn som satte livet til til sjøs: dekksgutter, maskingutter, messegutter, lettmatroser, byssegutter osv. Av dem var to 16 år gamle salongpiker.

Få møtte en verre skjebne enn jødebarna, og deres historie fortjener å fortelles om igjen og om igjen. 42 barn fulgte dødsskipet «Donau» på vei mot gasskamrene. Men noen jødebarn ble også brakt i sikkerhet, denne boka forteller den dramatiske historien om flukten til deler av familien Levin.

Den viktigste bestanddelen i boka er likevel ikke tragediene. Forfatterne beretter om hverdagsliv, om tran og sild, om mangelen på kjøtt, om melk og brød, leik og skoledag, og alt er belyst med barns egne erfaringer fortalt i ettertid. Dette er et verk som utfyller og beriker samleverket «Krigen i Norge» og den er ført i pennen av to stilsikre historikere som tidligere også har levert vektige bidrag til dette verket.