Fram med pekefingeren: Brannmann Sam vet alltid best. Foto: NRK
Fram med pekefingeren: Brannmann Sam vet alltid best. Foto: NRKVis mer

Brannmann Sam

Barnas store helt er en nedlatende og bedrevitende dust

Brannmann Skam.

Kommentar

Det pøsregnet. Var trangt om plassen. Det var ingenting å gjøre i det bitte lille sommerhuset vi hadde leid sammen med en annen familie.

Og det var bare én Brannmann Sam-brannbil.

Og to gutter på to år.

Hver morgen knivet de om å våkne tidligst. Om å nå brannbilen først. Og hver morgen hylte sistemann ut sin frustrasjon så det gjallet i hele huset.

Klokka var fem om morgenen.

Det var bare Brannmann Sam det dreide seg om den sommeren.

Denne uka er det tretti år siden Sam, Elvis og Stasjonsmester Steele hadde sin første utrykning. Serien har vært en formidabel suksess. Den er vist i førti land. Millioner av dvd-er er solgt. Leketøysbutikkene får stadig tilskudd til den svinedyre Brannmann Sam-franchisen. TV-kanalen har feiret jubileet med en egen prinseepisode tilegnet fire år gamle Prins George, som visstnok er blodfan. Britiske medier har laget videokavalkader som viser hvordan Brannmann Sam, og resten av gjengen i Pontypandy, har utviklet seg gjennom årene. Fra stop motion-dukker med artige parykker, til dataanimerte streitinger med sveisen på plass.

Men det er én ting som ikke har kommet fram: Personlighetsforandringen til Sam.

De siste årene har jeg sett hundrevis av episoder av «Brannmann Sam». På NRK Super-appen ligger det fjorten episoder. Toåringen og jeg kan dem utenatt. Vi vet akkurat når utropet «Vi må ringe Brannmann Sam!» kommer og hva som skjer etterpå. Dagens høydepunkt for sneipen er når Stasjonsmester Steele trykker på den røde knappen, roper «Brann i Dollys butikk!» og brannbilen Jupiter rykker ut fra stasjonen med blålysene på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men etter hundrevis av episoder er det tydelig at alt ikke er helt på stell i Pontypandy. Det er én ting at kjønnsrollene er et blaff av femtitall, at alle mødrene er hysteriske og overtroiske kvinnfolk som brenner maten bare katta rømmer opp i et tre. Og at brannmann Pennys eneste karaktertrekk er at hun er kvinne. Det er noe annet hvordan Sam, Pontypandys aller største helt, behandler sine medmennesker.

I de gamle episodene, der Brannmann Sam er en dukke, er han en artig oppfinnertype som gjerne leker med barna. Han har humor og varme. Liker å jobbe i hagen. Er rett og slett drømmenaboen. Nå er han derimot en dataanimert dust, en regelrytter hvis fremste hobby er å komme med nedlatende kommentarer til brannmann Elvis (som riktignok er litt sløv, men prøver så godt han kan) og trøbbelmakeren Georg. Han gir refs og han deler ut straff, spesielt til Georg som stadig må vaske brannbilen. Og veldig ofte avslutter han episoden med en overbærende latter. Hvor dumme er det mulig å bli, liksom.

Jeg har landet på at jeg rett og slett ikke liker fyren. Det er jeg tydeligvis alene om i heimen.

Det er vanskelig å skjønne hva Brannman Sam-magien egentlig går ut på, men toåringen ler alltid med på slutten av hver episode. Og i natt, da han hadde mareritt, var det ikke mamma han ropte på.

Det var Brannmann Sam.