Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Barnas ytringsfrihet

Bør vi alltid spørre foreldrene før vi intervjuer barn?

MALALA: Ikke alle barn har like sterke meninger, men alle barn har rett til å bli hørt. Derfor kan det være problematisk å spørre foreldrene før intervjuer.
MALALA: Ikke alle barn har like sterke meninger, men alle barn har rett til å bli hørt. Derfor kan det være problematisk å spørre foreldrene før intervjuer. Vis mer
Meninger

Fredsprisvinner Malala Yousafzai har reist hjem. 17-åringen presiserte i talen sin at hun er den yngste som noen gang har fått prisen, og tøyset med at hun nok også er den eneste som fremdeles krangler med sine småsøsken.

Allerede som 11-åring begynte hun å blogge for BBC. Malala er blitt et forbilde for barn over hele verden. Barn som har sett at det å få en stemme, det å bli hørt, kan hjelpe andre og gjøre verden bedre.

Alt hva Malala har oppnådd i løpet av sin unge alder må få oss til å tenke over hvilke muligheter vi selv gir våre barn til å gjøre seg gjeldende i samfunnet.  

Ikke alle har et så sterkt budskap som Malala. Det hun har på hjertet er kontroversielt i store deler av verden, men prisverdig for oss. Vi er mange som er dypt imponert over hva som bor i henne, og vi er imponert over hvordan foreldrene hennes må ha sett dette tidlig og lagt til rette for at det skulle få fritt utløp.

Vi håper hun kan lykkes, vi er takknemlig og håpefulle for at nettopp hennes stemme kan sørge for en forbedring og utvikling for barns rett til skolegang.  

De fleste barn har ikke så sterke meninger og en så sterk røst som Malala. De ønsker bare å si noe om hva de synes om skolen sin, om fritidstilbudet — rett og slett om helt dagligdagse ting som angår dem og som opptar dem.  

Hvis en journalist ønsker å snakke med dem om dette, trår de usedvanlig varsomt frem. Ikke fordi Norge som et ratifiserende FN-land krever det. Ikke fordi presseetikken sier at man skal være varsom med å intervjue barn, men fordi det er blitt en innarbeidet praksis at et intervju må godkjennes fra foreldrenes side.

Årsakene til dette kan være flere. En av dem er alle de skjemaene som barnehager, skoler og fritidstilbud har innført for fotografering av barna. Som konsekvens er det blitt svært omstendelig å få barn og ungdom i tale i offentligheten.  

Barns ytringsfrihet er vernet av grunnloven. I tillegg fastslår FNs barnekonvensjon at barn skal ha rett til ytringsfrihet. Barns rett til ytringsfrihet «skal omfatte frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer av ethvert slag uten hensyn til grenser, enten det skjer muntlig, skriftlig eller på trykk, i kunstnerisk form eller gjennom en hvilken som helst uttrykksmåte barnet måtte velge.» Barn skal altså i utgangspunktet få ytre seg slik det ønsker hvor det måtte ønske.

De eneste begrensningene FN-konvensjonen trekker opp, er hensyn til andres rettigheter eller omdømme, eller hensynet til nasjonal sikkerhet, offentlig orden, offentlig helse eller moral. 

Så er det selvsagt slik at ikke alle barn er i stand til å gi et informert samtykke til et intervju. Det er mediene bevisste på. En naturlig løsning er å gjøre som man gjør blant annet i barneloven; innføre en gradvis selvbestemmelse for barn. En selvbestemmelse som vurderes konkret ut i fra alder, personlighet, tema og livssituasjon.

Og her kan det i mange tilfeller være naturlig å orientere og å søke råd hos foreldre/foresatte. Men det betyr ikke at foreldrene skal ha siste ord.

En slik justering vil kunne gjøre foreldre/foresatte, skoler og også mediene mer bevisst på barnas rett til å ytre seg.    

Pressens Vær Varsom-plakat sier at den enkelte journalist og redaktør skal utvise selvstendig skjønn og være særlig varsom når barn omtales i mediene. Da er det ifølge plakaten «god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet». Generelt, og uavhengig av intervjuobjektets alder, skal pressen også opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen og dessuten vise særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser.

Pressen skal heller ikke misbruke andres sviktende dømmekraft. Dette er klare etiske føringer som journalister plikter å følge. For øvrig er det viktig å merke seg at disse punktene gjelder i møte med barn selv om foreldrene eventuelt har gitt sitt samtykke til publisering.  

Ifølge grunnloven plikter staten å legge til rette for at vi i Norge skal ha en offentlig og opplyst samtale. Barn og ungdom bør være en naturlig del av denne samtalen. Også fordi de skal, slik barnekonvensjonen understreker, forberedes til å leve sitt eget liv i samfunnet og oppdras i pakt med idealene om fred, verdighet, toleranse, frihet, likhet og solidaritet.

I møte med en omstendelig klarering av hvert barn som skal intervjues om det være seg juletradisjoner eller demokrati, vil redaksjonene fort velge å vike unna og heller snakke med noen de slipper å måtte klarere. De snakker med andre ord med noen voksne. Dermed trekkes også mediene unna barna som mulige lesere. Enda de fleste medier i dag ønsker å nettopp gjøre seg relevante for barn og unge.  
I praksis bør det være en langt tydeligere bevissthet om at en klarering må begrenses til en eventuell fotografering av barnet. Slik det er nå, blandes disse fort sammen slik at barn som ikke skal fotograferes heller ikke får ytre seg. Og ansatte i skoler og fritidsordninger kan bli redde for å gjøre noe galt og skeptiske til den utfordringen mediene representerer for dem.
 
Konsekvensen er at Den norske Nobelkomiteen gir fredspris til en 17-åring fordi hun har benyttet ytringsfriheten og sitt mulighetsrom til fulle. Mens det er innarbeidet en praksis som begrenser den samme friheten her hjemme.