Barndom og overgrep

En ujevn romandebut om nærhet og skyldfølelse

BOK: Debutanten Linda Gabrielsen har en sterk historie å fortelle. En historie om kjærlighet og overgrep. Om to søstere som er uløselig knyttet til hverandre, om en mormor som strever med virkeligheten, og en morfar som forgriper seg på barnebarna. Romanen beveger, men har et litterært uttrykk som varierer fra det formsikre til det ustødige og kronglete.

Smertefull

Ingrid og Liv vokser opp hos bestefordeldrene, med en skjør mormor, og en morfar som er nærværende og varm. Det er minstejenta Ingrid som forteller historien. Hun er et søkende og nysgjerrig barn, men en dag ser hun noe hun ikke skulle se. Hun ser morfaren foregripe seg på den åtte år gamle storesøsteren. Opplevelsen skaper en følelse av skyld hos Ingrid, overfor søsteren. Men hun føler også skyld fordi hun ikke greier å hindre at mormoren ser det samme grufulle skuet. Ingrid skulle så gjerne beskyttet dem, fått dem til å tenke på noe annet. Nå går alt i oppløsning.Romanen veksler mellom Ingrids fortid og hennes nåtid, som voksen. Barndomsfortellingen er sterkest, det er i den Gabrielsen er best som forteller. Historien er nær og sammensatt, og formidles med et sensitivt litterært blikk som løfter frem detaljer, små og store avskygninger. Noen av bildene spikres så tydelig at de er vanskelig å slette fra netthinnen. Særlig godt griper Gabrielsen barnets smertefulle, schizofrene opplevelse av overgriperen. Dynamikken mellom romanens personer gjør sterkt inntrykk.

Ujevn

Språklig er romanen ujevn. Setningskonstruksjonen er ofte litt kronglete. Kommabruken medvirker til dette. Periodevis kommer kommaene i rikt monn og stykker teksten unødig opp, mens de ofte er fraværende der de ville ha lettet lesningen. Resultatet er et språk som tidvis er stødig og godt, tidvis krøkkete: «Lyden av metallpinnene mot hverandre, en jevn rytme selv om jeg aldri fikk sove da, men kikket på mormor gjennom trappegelenderet.» Eller bare litt uelegant: «Noen får meg til å ønske at jeg var inne i kroppen deres, at det hadde vært så fint,» tenker den voksne Ingrid. Det ujevne uttrykket er mest påfallende i rammehistorien, som også virker ullen handlingsmessig. Den voksne Ingrid forsøker å finne en metode for å takle livet, for å skyve paranoiaen unna. Likevel kan ikke kaosopplevelsen her, eller det umulige i å finne språk til traumer, begrunne den språklige uryddigheten. At barnets språk griper inn i den voksne bevisstheten er kanskje ikke så rart. Mer problematisk er det motsatte.Gabrielsen har en historie å fortelle og hun har en sensibilitet som muliggjør fortellingen. Boken har fine kvaliteter, men som helhet svekkes Kongen befaler av et ujevnt litterært nivå.