Barndommen fyller 100 år

Øyelokkene blunket over knallblå øyne. Håret var mørkt og tett rundt et bedårende ansikt, kroppen liten og nett. En liten pike, men veldig gammel. Min første dokke, som jeg hadde arvet.

En dag blunket ikke porselensdokka lenger. En venn slapp den i gulvet, og det kjæreste jeg eide var i småbiter.

MITT FØRSTE MØTE med sorg. Hadde ei ny dokke vært innen rekkevidde, ville kanskje reaksjonen ikke vært så sterk. Men det var en umulig tanke.

Det hjalp ikke at man befant seg langt inn i «barnets århundre». At man i mange tiår allerede hadde teoretisert om barnets oppdragelse i lek og skjønnhet.

Hverdagen så annerledes ut for svært mange familier den gang. Leker sto ikke på prioriteringslista. Ikke fordi man ikke unte barna leker, men fordi pengene måtte gå til nødvendigere ting.

Det var den svenske forfatteren Ellen Key som ga det forrige århundre navnet «Barnets århundre», gjennom boka med samme tittel. I år er det 100 år siden den utkom i Sverige.

«Å oppdra ett barn - det betyr å bære en sjel i sine hender,» skrev Ellen Key i den radikale opprørsboka som den dag i dag er interessant lesning. Ikke minst fordi det ennå vil gå mange år før barn får det slik hun ønsket. Om noen gang.

«Barnets århundre spredte seg som en grasbrann over store deler av verden i oversettelse til hele 13 språk. Det forteller noe om datidens interesse for barneoppdragelse generelt og for denne bokas budskap spesielt,» skriver Ellen Schrumpf i artikkelen «Foran barnets århundre» i boka «Norge anno 1900 - kulturhistoriske glimt fra et århundreskifte», redigert av Bjarne Rognan for Pax.

VERKEN ELLEN KEY eller de norske forfatterne, blant dem Aksel Arstal, som utga «Forældre og Børn» i 1902, var de første som beskjeftiget seg med barnets hverdag, oppdragelse og muligheter. Et par århundrer tidligere hadde blant andre både den franske filosofen og forfatteren Jean-Jacques Rousseau og den tyske forfatteren Johann Wolfgang Goethe fremmet teorier om at barnet skulle oppdras i frihet. Barnets selvstendige verdi skulle tas vare på. Leken skulle ha en stor plass. Det hadde den også i Goethes liv.

Men felles for alle dem som tenkte nye og viktige tanker, og som skrev bøker og artikler om barneoppdragelse, var at de henvendte seg til et begrenset publikum: den økonomiske og intellektuelle overklasse. De som hadde innblikk i samtidas intelligentsia, og som hadde råd til å skaffe seg bøkene.

Hva visste for eksempel den svenske nobelprisvinner Harry Martinson om sin eldre forfatterkollega Ellen Keys skarpe angrep på samfunnets neglisjering av barnet, mens han selv var legdegutt på den svenske landsbygda? Han ble født fire år etter at «Barnets århundre» utkom i 1900.

Mens de intellektuelle diskuterte barneoppdragelsen og Ellen Keys drømmer og teorier om barneværelset, fylt av riktige leker og litteratur, var Harry Martinson en hundset unge som hadde glemt hva kjærlighet og trygghet var. Mens debatten gikk om en ny skole som skulle tilgodese både barnet som var lykkeligst ved høvelbenken og det boklige begavede, var skolen en luksus for ham.

Man måtte revolusjonere skolen, som Ellen Key karakteriserte som sjelemorder. Hvert eneste individ skulle tilbys lykke og utvikling. Ikke bare i skolen, men også i hjemmet.

Lykke var et fremmedord for Harry Martinson. Hans vakre og triste og sterkt selvbiografiske roman «Neslene blomstrer» (1935) er en rystende kontrast til omverdens debatt og nytenkning.

BOKAS HOVEDPERSON, Martin, var et offer for fattigdommen og voksen-uvitenheten. Etter at foreldrene forsvant ut av hans liv, ble han slengt fra gård til gård, der juling og mangel på mat var hverdagen. Ett av mange barn som var kommunens eiendom og som ble satt bort som billig arbeidskraft.

For Martin, som så mange andre fattigunger den tida, var skolen et fristed: Harry Martinson skriver om ham i «Neslene blomstrer»: «Han hadde sitt faste punkt i skolen, mens de mer bortskjemte hadde det i hjemmene sine. Han gikk bort fra den. Han skulle gjerne bodd i en skolestue om natten, ja han ville gjerne ha ligget der om det så bare var på gulvet... På en måte hatet han også skolen fordi den løy så mye, løy på et fint og helt uangripelig språk, sett fra barnas synspunkt. Allikevel var den fristedet hans og han elsket den desto mer...»

Hvorfor elsket Harry Martinson skolen? Fordi den ikke var en selvfølge. Rett som det var ble han tvunget til å be seg fri, fordi bonden som eide ham i øyeblikket, trengte ham til arbeid.

Han delte skjebne med likesinnede i Norge. For lengst var loven om skoleplikt innført og barnearbeid avskaffet ved lov. Men sannheten er at barnearbeid i vårt eget land egentlig ikke ble avskaffet før ungdomsskolen var en realitet for hele Norge i 1971. Først da var de fleste barn beskyttet mot heldagsarbeid til de var ca 16 år.

Inntil 1971 hadde en stor del av norske barn vært fast i arbeidslivet fra de var 14 år. For slik hadde det seg i familier som hadde dårlig råd, og som var uten tradisjon når det gjaldt utdannelse. Det året man gikk ut av folkeskolen og ble konfirmert, var man voksen. Man måtte bidra til familiens underhold. Av lønnen som ble tjent, enten det var som visergutt eller yngstejente på et kontor, gikk en stor del til å betale for seg hjemme. Ville man likevel noe mer i livet og skaffe seg en utdannelse, måtte det skje på kveldstid.

Men alle var langtfra så heldige at de kunne fortsette å bo hjemme etter konfirmasjonen. De måtte reise dit arbeidet fantes. Det ble et brått og brutalt møte med den voksne verden.

KLASSEFORSKJELLEN VAR fortsatt et bittert faktum, selv om mye hadde bedret seg siden veslejenta på sju år, et stykke ut i barnets århundre, ble sendt over fjellet for å være til hjelp i huset hos bestemoren. Seinere ble det husposter, der lønnen var et kjoletøy i året. Hun visste heller ikke at hun vokste opp i barnets århundre.

Skolen måtte også for henne komme i annen rekke, selv om det var skoleplikt. Snøen kunne være for dyp til at man rakk fram til skolen etter fjøsstellet om morgen. Det kunne være mangel på høvelige klær. Det fantes ikke i alle familier sko til samtlige barn.

Nei, det er ingen skillingsvise jeg beskriver, men den virkelige hverdagen for fattigfolket, mens Ellen Key og andre bøker kom i stadig nye opplag. Og barnets århundre gikk sin skjeve gang.