OPPVEKSTEN SOM ELV:  «Boyhood» er filmet gjennom tolv år, og fanger modningsprosesser  i en familie på en måte ingen spillefilm helt har gjort før. Ellar Coltrane og Etan Hawke spiller far og sønn. Foto: Media Filmweb
OPPVEKSTEN SOM ELV: «Boyhood» er filmet gjennom tolv år, og fanger modningsprosesser i en familie på en måte ingen spillefilm helt har gjort før. Ellar Coltrane og Etan Hawke spiller far og sønn. Foto: Media FilmwebVis mer

Barndommens elv

Ingen film har skildret tiden som «Boyhood».

Kommentar

Når livet imiterer kunsten, er det ofte kunsten som har imitert livet først. Så mye av det som lages av bilder og fortellinger faller innunder det som kalles mimesis, etterligninger av det levende. Det er en prosess som innebærer utvelgelse, komprimering, og fortolkning. For den sammensatte sanseopplevelsen det er å bevege seg gjennom verden, lar seg ikke fange i noe medium.

Malerier og fotografier er uten bevegelse. Skriftlige og muntlige historier kan fange den indre stemmen som løper parallelt med lydene fra omgivelsene, men mangler det visuelle. Film kan vise avbrytende samtaler på en måte romaner ikke kan, men skildrer sin handling utenfra, med kunstige klipp og utsnitt.

Noe av det fascinerende med «Boyhood», Richard Linklaters oppvekstdrama som hadde premiere på fredag, er at den er laget på en måte som gjør at den bryter ned en av de barrierene som alltid finnes mellom en filmfortelling og en reell opplevelse.

«Boyhood» forteller om barndommen til det tenksomme skilsmissebarnet Mason (Ellar Coltrane) fra han er seks til han er atten. For å få til dette, samlet Linklater skuespillerne sine årlig i tolv år for å ta opp nye scener. I nesten tre timer kan kinopublikum se Mason og foreldrene hans gradvis bli eldre, få noen flere rynker eller tydeligere kinnben, prøve ut relasjoner og jobber og bevege seg videre, med flere erfaringer i jeanslommen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmen er ofte vag, med vijle. «Jeg ville at historien skulle utfolde seg slik barndommen utfolder seg når du ser tilbake på den», har Linklater sagt. «Det er en slags flyt. Du husker ikke mange datoer. Du husker en følelse, et inntrykk. Jeg ville skildre tiden slik vi erfarer den, måten vi modnes på».

I de fleste spillefilmer som foregår over tid, finnes det noen få, definerte stadier, som peker på hverandre. Forskjellige skuespillere spiller samme rollefigur som barn, tenåring, voksen. Selv om det også er et lite utvalg av hendelsene i et oppdiktet liv som presenteres i «Boyhood», er det en skildring av modning som ligger mye tettere opp mot slik det faktisk føles: Som en gradvis, langsom, prøvende prosess, iblant i opprivende rykk, iblant i gradvise prosesser. Relasjoner både endrer seg og forblir som før: Familiemedlemmer oppdager nye sider i hverandre, og forstår hverandre plutselig litt bedre, eller litt dårligere. Resultatet er at også båndet mellom dem og publikum blir annerledes, og mer som relasjoner som har utviklet seg utenfor kinosalen, i sitt eget tempo.

Det vil neppe bli laget mange slike filmer. Prosjektet er for annerledes fra kinofilmen slik man kjenner den, for logistisk krevende. Men den viser at det går an å ta en kunstform, og erfaringen kunstformen fortolker, og bringe de to litt nærmere hverandre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook