SMART BELGIER: Hercule Poirot (David Suchet) løser tullete mordgåter uten å rufse til barten. Foto: NRK
SMART BELGIER: Hercule Poirot (David Suchet) løser tullete mordgåter uten å rufse til barten. Foto: NRKVis mer

Barne-TV med bart

Vi anmelder kveldens krimpremiere.

 

TV: Hercule Poirot har det med å dukke opp på steder der folk myrdes. Dette skyldes at den belgiske superdetektiven, som liker å omtale seg selv i tredjeperson, har skrekkelig mange venner. Denne påsken ankommer han (i første film av tre) en engelsk pikeskole, av alle steder, for å besøke sin gode venninne og rektor, Honoria Bulstrode.

Å følge Poirot i disse erkebritiske filmatiseringene er som å være på et etikettekurs for å lære manerer fra en annen tid: Det er ikke enkelt å skjønne poenget med det hele.

Storpolitikk
Selve historien er heller ikke så enkel å følge. Vi befinner oss som vanlig i et slags mellomkrigsunivers, slik Agatha Christie så det for seg. En av elevene ved Meadowbank, prinsesse Shaista, er eneste arving etter at kongen av Ramat, et land i Midtøsten, er blitt styrtet av revolusjonære. Deretter blir vi introdusert for en bukett med kvinnelige lærere som ikke er så lett å holde fra hverandre, men Poirot holder oversikten. Han sitter i bakgrunnen og lytter, eller «etterforsker» på annet vis.

Overflatisk
Når lærerinnene etter en stund, slik etiketten tilsier, blir spiddet og slått og myrdet, er det bare Poirot som skjønner hva som foregår. Dette skyldes at handlingen for det meste styres av en logikk som ikke er lett å overføre til noe som minner om virkeligheten. Det samme kan sies om psykologien. Hvem i all verden kan leve seg inn i psyken til disse pripne pappfigurene, tenker jeg irritert, og får øyeblikkelig dårlig samvittighet, selvsagt. Poirot er jo en elsket figur. Mange liker seg i hans verden, og de får dosen sin denne påska. Tre kvelder på rad, der Poirot gjenoppretter en verdensorden som aldri fantes.