Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Downton Abbey»

Barne-tv med tiara

«Downton Abbey» prøver så hardt å glede fansen at de gjør seg selv til vassen såpeopera.

«Downton Abbey»

3 1 6

Drama

Regi:

Michael Engler

Skuespillere:

Hugh Bonneville, Maggie Smith, Elizabeth McGovern, Michelle Dockery, Laura Carmichael

Premieredato:

13. september 2019

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«Downton Abbey»

«Sterk såpelukt»
Se alle anmeldelser

FILM: «Downton Abbey»-filmen er barne-tv for voksne. Sånn går det når smådesperat frieri til fansen er viktigere enn å fortelle en fin historie. Da blir alle personene, som ikke akkurat er tredimensjonale i utgangspunktet, skrudd tre knepp opp og blir parodier på seg selv: Enkegrevinnen Violet (Maggie Smith) kan ikke åpne munnen uten å være snobbete og syrlig, Mrs. Patmore (Lesley Nicol) er stresset og rappkjefta. Den tidligere sjåføren Tom (Allen Leech) er en romantisk helt med et smått uskikkelig, irsk drag av radikalisme, som aldri blir noe annet enn et dryss av tamt pizzakrydder over handlingen.

Og det som står på spill, er godsets ære når kong George V og dronning Mary kommer på besøk. Igjen snevet av barnefortelling: Alle som har snev av kongelig blod i seg er uendelig storsinnede og forståelsesfulle, og redder dagen til slutt.

Såpeopera

Tv-serien «Downton Abbey» begynte som noe ganske spennende, som et nyskrevet historisk drama om en adelig familie som måtte kjempe stadig hardere ettersom deres måte å leve på ble stadig sterkere utfordret. Det var kjærlighet, det var sex, det var død, men det var også trykket fra de sosiale og økonomiske forutsetningene, som snevret inn handlingsrommet og alternativene deres, som ga serien nerve.

Men verden elsker britisk overklasse, i alle fall på tv, og suksessen ble snart så gedigen at samfunnsblikket ble undertrykket til fordel for upasteurisert såpeopera. Politikk ble garnityr og påskudd for melodrama. Det var å gjøre Crawley-familien, omgangskretsen deres og tjenerne deres en hårete bjørnetjeneste. For alle mennesker lever med komplekse materielle rammer rundt livet sitt, og når de blir mindre viktige, blir også personene mindre interessante — særlig fordi persongalleriet i «Downton Abbey» ikke hadde så dyp psykologi å snakke om.

Ingen gnist

Dermed er «Downton Abbey»-filmen blitt et dokkehus, der pene mennesker skyves sammen i små kjærlighetshistorier mer eller mindre fordi de befinner seg i samme rom, ikke fordi de har noe som likner kjemi eller fellestrekk. Ingen av de ganske mange romansene har noe som likner på en gnist. Alle er tannløst velmenende, bortsett fra kongens snobbete stab, som gjør sitt inntog på godset like før ham selv. Historien om en overveldet tjener som glemmer seg foran kongeparet, men blir møtt med nåde og storsinn, er ment å være sjarmerende, men er bare pinefullt oppstyltet og gammelmodig. Det er i det hele tatt et skjemmende trekk ved serien og filmen at tjenerstanden ofte framstår som mer barnlige og mer komiske enn hva Crawley-familien gjør.

Aner ingenting

Det betyr ikke at «Downton Abbey» er smertefull å se på. Det er tross alt snakk om proff underholdning, med blankpussede bilder og nydelige kostymer. Skuespillerne er med på leken, selv om de har lite å jobbe med, og den som er betatt av dem fra før, vil få akkurat det de er betatt av i bøtter, spann og tønner.

Det er stunder da dette er fint, og det er påfallende hvordan det er nettopp når filmen tar vare på spenningene fra de aller første episodene, og viser hvordan herskap og tjenere lever klaustrofobisk tett på hverandre, men med helt forskjellige forutsetninger, og med helt forskjellig blikk for hva som egentlig skjer. Lady Edith (Laura Carmichael) aner ingenting om dramaet som utspiller seg mellom kammerpiken Anna (Joanne Froggatt) og en av de kongelige syerskene. Lady Mary (Michelle Dockery) går anspent rundt og følger med på alt tjenerne gjør og begynner å bli utslitt av å føle at hun er den eneste i familien som legger merke til at sølvet ikke er pusset og at taket lekker.

Men når du tilpasser tjuetallshistorien din for mye til 2019-publikummets ønsker, blir resultatet verken det ene eller det andre. Det er vassen feelgood i to timer, men sier egentlig ingenting om folk og følelsene deres, da eller nå.

.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling