Barnearbeid og deltakelse

BARNEARBEID: I Dagbladet 04.10.07 påpeker NOSEB-forskeren Anne-Trine Kjørom at barnearbeid kan fremme positiv deltakelse for barn i samfunnet. Det er en modig ytring, og derfor er det bra at den kommer fra så solid hold. Den representerer en nyansering av barnearbeidsdebatten som tiden nå bør være moden for etter et tiår med fokusert forskning og erfaringsinnsamling på området.

Kjørholt møter kraftig – og forutsigbar – motstand. Men motstanden fra Barne-og familieministeren, barneombudet og Unicef-representanten blir unyansert. Den bygger på den stort sett ensidige framstillingen av barnearbeid som vi er blitt vant med i Norge: Det er et udiskutabelt onde som en samlet internasjonal organisasjonsverden ønsker å bekjempe. Barn som arbeider er stakkarer som må reddes.

Så enkel er ikke verden. For det er fullt mulig å se fordeler ved barnearbeid i u-land hvis man er villig til å åpne seg for nyansene. Og dette er fordeler norske barn går glipp av, som Kjørholt antyder.

Bildet av den 12-årige jernarbeideren som ledsager oppslaget er ikke representativt for størstedelen av barnearbeid i Afrika, og det er naturligvis ikke slike barn Kjørholt refererer til. Barn flest jobber sammen med familiene sine, stort sett i jordbruk, og i og rundt husholdene sine. Dessuten løper de mye ærend, og slik blir de også kjente med lokalmiljøet sitt. I Afrika er familiene ikke bare sosiale, men også økonomiske enheter, der medlemmene er hverandres støttespillere og sosiale sikkerhetsnett. Og det er her det må være mulig å se to sider av slikt barnearbeid.

På den ene siden kan for mye og for tungt arbeid ødelegge for skolegang og helse. På den andre siden har deltakelse i familieforetakene en enormt inkluderende funksjon der barn føler en nærmest organisk tilhørighet: I tillegg til å være elsket som familiens barn er de også deltakende, viktige og verdsatte gjennom sine praktiske bidrag. Dette er sannsynligvis uvurderlige opplevelser for et menneskes identitetsutvikling.

Alle som har, eller minnes hvordan det var å ha små barn, vil huske den genuine gleden de uttrykker når de lykkes med å mestre oppgaver voksne og eldre barn utfører i hjemmet – eller bare ved at vi tar oss tid til å la dem hjelpe til. Slike oppgaver blir det stadig færre av ettersom mesteparten av produksjonen i velferdssamfunnet foregår andre steder enn i familien. I velferdsstaten separeres dertil barn fra familielivet store deler av dagen fra ettårsalderen, og det Kjørholdt kaller «ghettofiseringen av barndommen» har begynt.

Spørsmålet vedblir: Hva er konsekvensen av at norske barn i stadig mindre grad får den opplevelsen av deltakelse og verdi for fellesskapet som mange av deres afrikanske jevnaldrende opplever gjennom sin oppvekst? Kan økningen i depresjoner og adferdsproblemer blant barn og unge ha noe med dette forholdet å gjøre? Og er det, som Kjørholdt etterspør, mulig å gjenerobre noe av den positive verdien av naturlig deltakelse som norske barn berøves gjennom en nytt og kritisk blikk på norsk barndom – gjerne i sammenheng med den pågående deltakelsesdebatten. Og gjerne sett i sammenlikning med positive afrikanske erfaringer.