Barnebok-klassikere har gått for lut og kaldt vann

Men nå gjenopprettes noen av syndene.

KOMPLETT: Bjørn Alex Herrman har oversatt klassikeren «Huckleberry Finns opplevelser» på ny, etter siste utgave av forfatterens originalmanus. Boka er gjennomillustrert med tegninger fra førsteutgaven utført av E.W. Kemble.
KOMPLETT: Bjørn Alex Herrman har oversatt klassikeren «Huckleberry Finns opplevelser» på ny, etter siste utgave av forfatterens originalmanus. Boka er gjennomillustrert med tegninger fra førsteutgaven utført av E.W. Kemble.Vis mer

Det fins utvilsomt enkelte verdenslitterære romaner som er spesielt velegnet for barn og ungdom. De beste av dem kan med stort utbytte leses også av voksne.

Vi snakker nå om nærmest arketypiske fortellinger som «Robinson Crusoe», «Gullivers reiser», fortellingene om Arthur og ridderne av det runde bord, historiene om Robin Hood, og selvsagt en masse andre.

Men det er synd å si at disse har vært behandlet spesielt samvittighetsfullt av forlag og oversettere opp gjennom åra. Gang på gang er de blitt maltraktert, forkortet, omskrevet og herjet med — angivelig til glede for lesere som aldri villet orket å komme igjennom originalutgavene.

Enkelte slike bøker er nyoversatt de siste åra. «Peter Pan» (Sidsel Mellbye), «Alice i eventyrland»-bøkene (Arne Ruste og Knut Johansen), «Skatten på sjørøverøya» (Bjørg Hawthorn), «Jungelboka» (Christian Heyerdal), for ikke å snakke om generaloppgjøret med Thorbjørn Egner, ledet an av Tor Åge Bringsværd, som sammen med Marianne Koch bidro til nye oversettelser av Ole Brumm.

Men hva vil barna ha? Vil de ha «populærutgaver», eller vil det for eksempel være mulig å lese høyt for en 10-12-åring fra den nye, praktfulle oversettelsen til Bente Christensen av Jules Vernes «Kaptein Grants barn», med hele 172 fabelaktige illustrasjoner. Ikke? Har du prøvd? Oversetteren

Bjørn Alex Herrman har gjort en stor innsats på dette feltet den siste tida. Nylig oversatte han «Det suser i sivet» av Kenneth Grahame. Den forelå, i likhet med flere andre klassikere, i en utgave av Zinken Hopp, som har mye å svare for.

Nå har Herrman gjort en ny bragd og nyoversatt Mark Twains hovedverk «Huckleberry Finns opplevelser» til glede både for voksne og barn. Den har vært oversatt flere ganger før, så hvorfor dette arbeidet?

Vel, det skjer stadig forskning rundt et verk som dette, og Herrman har hatt en ny versjon av Twains originalmanus å holde seg til, som blant annet rommer et langt parti i kapittel 16 som tidligere ikke har vært inkludert verken i USA eller Norge. Boka er dessuten forsynt med originalillustrasjonene til E.W. Kemble og John Harley, etterord, fotnoter osv.

«Huckleberry Finn» utløste med sin subjektive slang/dialekt-språkføring modernismen i amerikansk litteratur og byr på usedvanlige utfordringer for norske oversetter. De skal ikke tas opp her.

Men de tidlige oversetterne hoppet bukk over problemet, blant dem Zinken Hopp og Johs. Farestveit, i en nynorskutgave som kom ut på ny i fjor (for øvrig med et praktfullt omslag).

Men komplett forelå ikke boka før Olav Angell oversatte den i 1973. Nå er den altså enda mer komplett og både spennende, morsom, fantasirik og grusom nok til å kunne ha appell til unge lesere. Men jeg tror de bør leses for. Høytlesning er en undervurdert kunst, særlig i vår tid.

Flere verk burde ligge på vent. Hva med for eksempel «Frendeløs» av Hector Malot? «Oliver Twist» eller «David Copperfield» av Charles Dickens? «Den mystiske øya» av Jules Verne? «Pinocchio» av Carlo Collodi. Som Italo Calvino har uttrykt det: Å lese en klassiker er alltid bedre enn å ikke lese den.