FOR STORE OG SMÅ: Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor føyer seg inn i rekken av barnefortellinger som er fulle av voksenvitser. Her fra filmen «Doktor Proktors prompepulver», som hadde premiere forrige uke. Foto: Filmweb
FOR STORE OG SMÅ: Jo Nesbøs bøker om Doktor Proktor føyer seg inn i rekken av barnefortellinger som er fulle av voksenvitser. Her fra filmen «Doktor Proktors prompepulver», som hadde premiere forrige uke. Foto: FilmwebVis mer

Barnebøker for voksne

Tar du ikke all humoren i Jo Nesbøs Doktor Proktor-univers? Kanskje du ikke er gammel nok.

Meninger

«Ver vennleg å gløyme namna våre,» sa Jekyll og tok av seg frakken. «Kall oss heller agent ein og to.»
«Ikke null-null foran?» spurte Lise.
«Null-null?» spurte Hyde med forbauset stemme og rettet på sløyfen sin. «Kvifor det?»
«Ingenting,» sa Lise. «Kommer dere fra et bryllup?»
«Kva meiner du?»
«Siden dere ... eh, har på dere smoking.»
De to så uforstående på henne.
«La oss kome i gang,» sa Hyde.

Jo Nesbøs barnebokhelt Doktor Proktor har hatt en innbringende førsteuke på norske kinoer, med rekordbesøk på filmen «Doktor Proktors prompepulver». Det er ikke så rart. Bøkene om den helsprø professoren og hans medsammensvorne Lise og Bulle er nesten like populære blant barn som Nesbøs krimbøker er blant voksne.

Kan noe av forklaringen være at de ikke bare fenger barna, men også foreldrene?

Da tenker jeg ikke på at foreldrene er hekta på Harry Hole (selv om det selvfølgelig bidrar til å fange interessen), men at de humrer godt i skjegget av mens de leser Doktor Proktor-bøkene for ungene.

Avsnittet øverst er hentet fra den siste boka i serien, «Doktor Proktor og det store gullrøveriet», som kom ut i 2012. Her svømmer våre helter i populærkulturelle referanser og ordspill, i en slik grad at Dagbladets anmelder Cathrine Krøger mente at Nesbø burde «holde seg selv i ørene i neste bok, så ikke barna — som dette vel er ment for — faller helt av lasset.»

Foruten James Bond og Dr Jekyll og Mr Hyde, nikker han til sine egne Harry Hole-bøker, samt Charles Dickens, Sherlock Holmes (Bulle og Lises spion-dekknavn er Sherl & Kålms), spagettiwestern, og filmen «Oceans 11». Boka er dessuten proppfull av Donald Duck-aktige navn som Unnar Sol Sjerl, Olav Kron, Steinrik Hagen og Skillinge Røkke. Vi får høre om stillehavsøya Togaparty, fotballagene Rotten Ham og Chelcester City (sistnevnte eies av en russisk oligark med planer om å kjøpe hele verden), og de hemmelige tjenestene kalt «Secret Garden».

Alle hintene og ordspillene er med på å bygge opp inntrykket av bøkene som et laboratorium av spillopper. De kommer langt tettere i de siste bøkene i serien enn i den første, som inneholdt mer prompehumor enn ordspill.

For de yngste leserne til Nesbø er det nok lettere å le av prompevitsene enn av språkleken. Men voksenvitser er ikke uvanlige i barnefortellinger, og kan være taktisk smart. Det øker sjansene for at foreldrene går med på å lese ei bok for tiende gang, eller kjøper den neste i serien. Eller lar seg friste til å tilbringe en formiddag i kinosalen. Det har de amerikanske animasjonsstudioene skjønt for lengst, derfor er «Biler 2» en eneste lang James Bond-parodi.

Men kan det, som Krøger skrev, også være en fare for at den opprinnelige målgruppa faller av lasset?

Jo Nesbø er ikke bekymret for det.

- Jeg tror barn har mer trening enn voksne i å manøvrere i en verden hvor de ikke har full oversikt og kontroll, hver dag bør på nye mysterier uten at jeg tror frustrasjonen blir for høy av den grunn, snarere tvert om. Men selvfølgelig, jeg kan ta feil, jeg vet egentlig ikke så mye om barn, jeg kjenner bare et par, og de synes å ha en tendens til å more seg over de underligste ting, ofte ting de overhodet ikke skjønner, skriver han i en e-post til Dagbladet.

Voksenhumoren i Doktor Proktor-bøkene skyldes ikke et bevisst forsøk på å få voksne lesere til å le.

- Det er vel mer et ubevisst forsøk på å gjøre det morsomt for meg å skrive bøkene. Men som en bieffekt får kanskje barna en litt mer våken og motivert høytleser om høytleseren tror det kan være et humrepoeng rundt neste hjørne, skriver Nesbø.

- Det teoretiske ordet for dette er dobbeltadresse, og det gjøres på to forskjellige måter: Enten ved å snakke til de voksne over hodet på barnet, eller ved å snakke til dem på samme nivå, sier Kristin Ørjasæter, direktør ved Norsk Barnebokinstitutt.

- Barnelitteraturen er fullt klar over at den har to lesere, og mange bøker forholder seg til det. Utfordringen er å la være å se ned på barnet, men respektere begge leserne, sier hun og trekker fram Stian Hole som eksempel på en som klarer det.

I bildene hans finnes blant annet referanser til kjente malerier, som voksne vil legge merke til, uten at barna går glipp av informasjon som er vesentlig for fortellingen.

Barnebokforfatterne har forskjellig syn på temaet.

- Jeg har forsøkt å unngå voksenmoro i barnebøkene mine. Ingen vitser skal gå over hodet på barna, sa Knut Nærum til Dagbladet i 2008.

Han har blant annet har skrevet bøkene om Kalle Komet.

Overraskende mange barnebokforfattere jeg har snakket med, sier at de egentlig ikke vet hvem de skriver for. De lager bøker om det de er interessert i, og mener målgruppetenkning og kategorisering er forlagenes ansvar. Det gjelder også bestselgerforfattere. For to år siden intervjuet jeg Jeff Kinney, forfatteren bak den superpopulære amerikanske barnebokserien «En pingles dagbok». Han fortalte at han jobbet med utkastet til den første boka i mange år, og trodde hele tida at det skulle bli en voksenbok. Det var forlaget som fikk ham til å se at den var for barn.

Erlend Loes Kurt-bøker blir lansert som barnebøker, men leses av mange voksne. Han synes ikke det er så farlig om noe går over hodet på barna.

- Jeg driver med satire. Jeg liker tanken på at barn skjønner at det er noe å strekke seg etter. At det finnes informasjon som gjør at noen ler og andre ikke skjønner, sa Loe til Aftenposten i 2010.

Særlig boka «Kurtby», med tydelige referanser til Knutby-saken, fikk mange til å spørre hvem han egentlig skrev for. Åse Marie Ommundsen, som har skrevet doktoravhandling om forholdet mellom barne- og voksenlitteratur, er ikke i tvil. «Kurtby» er en voksenbok.

- «Kurtby» skiller seg fra de andre bøkene i serien fordi den er satire over en sak barn ikke kjenner til. Enkelte voksenreferanser behøver ikke virke forstyrrende, men når det tar helt overhånd, blir det ingen barnebok lenger, sier Ommundsen til Dagbladet.

Hun mener at i det Norge har vært en økende tendens til at barnelitteraturen «blir voksen» siden bølgen av allalderlitteratur startet på nittitallet.

- Bøker som er morsomme å lese både for både barn og voksne, kalles allalderlitteratur. Men hvis humoren går på bekostning av barneleseren, er det voksenlitteratur, sier Åse Marie Ommundsen.

- Samtidig kan enkelte detaljer være morsomme i seg selv, til tross for at du ikke forstår referansene.

Det gjelder ganske sikkert tøysenavnene i Nesbøs bøker, så vel som gamle Donald- og Asterix-historier. Noen ler fordi det høres morsomt ut, andre av hvem det vises til. Og tok du ikke alle poengene første gangen, blir det kanskje ekstra gøy å prøve på nytt igjen seinere.