GJORDE INNTRYKK: «En av de aller, aller vakreste bøkene jeg vet om er også den desidert tristeste», skriver Dagbladets bokansvarlig Marie L. Kleve om Marit Kaldhol og Wenche Øyens nesten 30 år gamle bildebok «Farvel, Rune». Illustrasjon fra omslaget
GJORDE INNTRYKK: «En av de aller, aller vakreste bøkene jeg vet om er også den desidert tristeste», skriver Dagbladets bokansvarlig Marie L. Kleve om Marit Kaldhol og Wenche Øyens nesten 30 år gamle bildebok «Farvel, Rune». Illustrasjon fra omslagetVis mer

Barnebøker som gir varige mén

Ingen bok om sorg har noensinne gjort så stort inntrykk.

Kommentar

En av de aller, aller vakreste bøkene jeg vet om er også den desidert tristeste.

Marit Kaldhol og Wenche Øyens «Farvel, Rune» kom ut allerede i 1986, og er en sånn bildebok som leserne risikerer å få varige mén av, fra svært ung alder.

Det er det åpenbart flere som har fått. Nylig fortalte Vagant-redaktør og forfatter Sigurd Tenningen om sin opplevelse av den i spalten «Mitt barnebokminne» på Barnebokkritikk.no.

«En definitiv ikke-favoritt», kaller han boka, som handler om ei lita jente som opplever at bestevennen drukner. Jeg får nesten sitere litt mer, for Tenningen holder lite tilbake:

«Som dødsmesse for barn hefter det noe grotesk melankolsk ved «Farvel, Rune», en stemningsvekker jeg ikke vil anbefale videre mangfoldiggjøring av (boka er stadig i salg). Såpass skylder jeg 4- eller 6- eller 8-åringen i meg som gang etter gang ble hensatt i knugende angst og avgrunnsdyp melankoli etter å ha bladd seg fra perm til perm: Stopp pressen!»

En liten provokasjon er det nok ment som, med tanke på de avsluttende ordene. Men jeg biter gjerne på, for å få en ekstra mulighet til å løfte fram ei bok vi for all del ikke kan risikere at blir stående og støve ned i hylla for altfor-ubehagelig-til-at-vi-orker-å-lese-den-akkurat-i-kveld-barnebøker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Farvel, Rune» fortjener status som norsk barnebokklassiker. Ikke bare fordi den fortsatt er i salg etter nesten tretti år, men også med tanke på hvor imponerende godt den står seg blant alle barnebøkene om død og sorg som har kommet de siste åra. 

Det høres jo begredelig ut, men dette er en fyldig og voksende kategori innen norsk barnelitteratur. Innkjøpsordningen og kulturrådets bildebokstøtte har gjort det mulig for forfattere å eksperimentere med temaer som ikke det ikke umiddelbart lyser salgbarhet og koselesning på sengekanten av. Nordisk barnelitteratur har klart å bli verdenskjent for snikende mørke og knuste tabuer.

Den tendensen tas for øvrig veldig på kornet i den parodiske tegneseriebloggen til den danske forfatteren Rasmus Bregnhøi, «Rasmus skriver en nordisk börnebog». Les den!

Gro Dahle og Svein Nyhus, samt Bjørn Arild Ersland, har vært foregangsfigurer her til lands. Men det finnes også mange lysere og oppmuntrende bøker om savn. Stian Holes «Annas himmel», om ei jente som har mistet moren sin, er nydelig.

Det samme er Gaute Heivolls «Himmelen bak huset» og «Båten mellom stjernene», samt Iben Sandemoses «Fiat og farmor og den hvite løven». Jostein Gaarder og Akin Düzakin har laget to mer subtile, filosofiske bøker, også fine.

Men ingen har noensinne gjort så stort inntrykk på meg som Kaldhol og Øyens bok gjorde, og fortsatt gjør. Jeg kjenner meg igjen i det barnebokforfatter Maria Parr skriver om boka, også i barnebokminne-spalten:

«Fyrste gongen vi las «Farvel, Rune» opna det seg noko eg ikkje hadde skjøna var der. (...) Det var før og etter «Farvel, Rune». Før og etter at det fanst noko som heitte å døy.»

Det var sterkt, men ikke så skremmende, mye takket være Øyens flytende, drømmende og — slik opplever i alle fall jeg det — trygge akvareller. Forferdelig trist, men også forsonende og beroligende.

«Farvel, Rune» festet seg hos meg, slik virkelig gode bøker gjør. Og jeg har ingen problemer med å anbefale den videre, til lesere i alle aldre.

Boka kan leses gratis på Bokhylla.no

Lik Dagbladet Meninger på Facebook