Barnefilm for interessert

FILM: Det er tidlig femtitall. Syv år gamle Pascal løper gjennom etterkrigstidas Paris. Bebyggelsen er sliten og gråblå. Arbeidere vandrer lutrygget i brusteinslagte gater. Pascal skiller seg tilsynelatende ikke fra resten. Hans grå joggedress og brune håndveske reduserer ham til mengden. Men blikket hans er oppglødd. Bak ham svever en stor, skinnende rød ballong. En ballong som ville fått Arne Bendiksen til å gispe. En ballong som er guttens venn, og som snart snur den lille bydelen Ménilmontant i Paris på hodet.

«Den røde ballongen» er en klassiker fra arkivet. Filmen vant både Oscar for beste manus og Gullpalmen i kortfilmprogrammet i Cannes i 1956, og er blitt stående som en referansefilm siden. Blant annet har den taiwanske regissøren Hou Hsiao-Hsien laget spillefilmen «Den røde ballongens reise», som høstet svært god kritikk i Cannes sist år, som en ren hyllest til Lamorisses kortfilm.

Handling i filmen er enkel, men symbolikken er tung. Pascal finner en ballong, som følger etter ham og som setter såpass med farge på bybildet at den blir så ettertraktet at den skaper misunnelse og forargelse. Ballongen er et bilde på guttens drømmer, på barnlighet og fantasi. Sårt tiltrengte kvaliteter som møter motgang i det historien skrider framover.

Hvorvidt «Den røde ballongen» har tålt tidens tann? Så absolutt. Filmen er både vakker og interessant. Men om filmen vil målbinde et yngre publikum, er usikkert, da den er nokså fattig på handling.

Sånn sett er det større sannsynlighet for at «Den hvite hesten» vil temme barna. Filmen handler om den unge fiskergutten som fanger en villhest og gjør ham til sin egen. Ved hjelp av stumfilmens fortellerteknikk har Lamorisse laget et spennende svarthvitt-drama om vennskapet mellom en hest og hans unge rytter.

To små filmperler fra 50-tallets Frankrike, som vel egentlig frir mest til nostalgikere og cinefile.